Hitler tok livet sitt fordi han innså at slaget var tapt. Han ville ikke møte fienden og stå til ansvar for sine handlinger. Dermed fremstod den selvvalgte døden som den beste utveien i den pågjeldende situasjonen. Kanskje kan man til en viss grad forstå denne avgjørelsen? Det finnes også mennesker som befinner seg i svært vanskelige livssituasjoner knyttet til kronisk smerte, funksjonstap, avhengighet av pleie eller andre livsomstendigheter som virker så lite tilfredsstillende at man vurderer døden som en utvei. Noen mener at man i slike tilfeller kan forstå selvmordet, og kaller det derfor et logisk selvmord. Andre mener at det ikke finnes noen logiske selvmord, rett og slett fordi man ikke vet hva man velger når man velger døden. Man vet at man velger bort livet, men ingen vet hva døden innebærer, og dermed er valget om døden verken logisk eller rasjonelt.
Noen mennesker overlever krig og forferdelige omstendighet med et sterkt ønske om å leve videre. Andre lever i overflod, men opplever likevel en tyngende og påtrengende meningsløshet. Noen velger døden fordi kjæresten gjør det slutt, og livet virker uoverkommelig uten kjærestens støtte. Noen havner i en ulykke og mister mye av livet slik det var, men er glade for å overleve og finner ny mening i en ny situasjon. Andre klarer ikke å tilpasse seg store omveltninger i livet på samme måte. Hvem som dør og hvem som ikke dør i forhold til selvmord, er det vanskelig å si noe spesifikt om.
Personlig vil jeg mene at det ikke finnes noen logiske selvmord. Jeg kan ta feil, men det er uansett min grunnholdning. Jeg møter mennesker som er på kanten av livet, og jeg ser det som min oppgave å skape en bro inn til dette menneske, se fortvilelsen, bekrefte fortvilelsen og gradvis peke i litt andre retninger i håp om å etablere noen nye perspektiver i det selvmordstruede sinnelag. Ofte er beslutningen om selvmord tatt med ”depressive skylapper”, som følge av påtrengende angst og uro eller som følge av en dyp og inderlig følelse av ensomhet og håpløshet eller andre ”eksistensielle” plager. Selv om livet fremstår som uverdig, forferdelig, smertefullt, meningsløst eller uutholdelig, er vi til syvende og sist med på å skape våre egne verdensbilder. Vi er selv medforfattere i vår opplevelse av oss selv og tilværelsen, og måten vi skriver fortellingen på er avgjørende. Dersom vi skriver oss i døden, vil jeg som psykolog og kliniker alltid mene at det er fordi våre fortolkningsrammer er begrensede. En del av psykologiens oppgave er på sett og vis å gi oss et større repertoar av perspektiver vi kan bruke for å endre kurs, skape mer livsglede og finne mening i det som tidvis virker håpløst. Jeg tror dette er en mulighet i langt de fleste tilfeller.
Eckhart Tolle er en bemerkelsesverdig person som hadde en vond og vanskelig oppvekst. I voksen alder utviklet han sterke selvmordstanker. ”Jeg orker ikke å leve med meg selv lenger”, var en setning han begynte å gjenta. Etter hvert så han at setningen gjemte på en merkelig hemmelighet. Hvem er ”Jeg” som ikke orker å leve med ”Meg”? Er jeg to personer - et ”jeg” og et ”meg”? Må jeg ta livet av begge to? I dypet av Tolles store fortvilelse gjemte det seg en verdifull innsikt. En innsikt som forandret hans liv totalt. Han forstod at det var et kaos av destruktive tanker og følelser, farget av fortidens opplevelser, som definerte og kontrollerte hans liv. Et massivt bolverk av negative tanker og følelser martret hans indre liv. Kroniske bekymringer for fremtiden, mistillit og størknet sinne fra fortidens urettferdigheter la en mørk skygge over Tolle sitt liv. Han var i ett med sitt indre mentale støy, og det var en slitsom og utmattende måte å leve på. Langsomt innser Tolle at han ikke er sine tanker og følelser. Herfra gjennomgår han en utrolig prosess hvor mangel på livsmot blir til livsglede og angsten erstattes av en dyp indre ro. Jeg oppfordrer alle de som går med tanker om selvmord å lytte til Tolle før de bestemmer seg.
Noen vil hevde at det verste et menneske kan rammes av ikke er bakterier, virus eller andre dødelige sykdommer, men snarere ideer. Det verste som kan plantes i mennesket er derfor ikke virus av fysisk karakter, men virus på tankegangen. Noen ideer kan ta bolig i mennesker og føre til handlinger av katastrofal karakter. Disse ideene kan man ikke fjerne med antibiotika eller andre medisiner, og derfor representerer de kanskje menneskets største utfordring. Noen ideer kan føre mennesker til å ta livet av andre, men i denne artikkelen snakker vi om ”ideer” som fører til selvmord. Det er snakk om individets fortolkning av seg selv og sin livssituasjon og konklusjoner hvor livet velges bort. Tanker og følelser styrer vårt indre liv, og disse psykiske mekanismene er farget av våre erfaringer og våre tidligere relasjoner. Det vi tenker og føler er aldri en direkte projeksjon av virkeligheten, men vår variant av virkeligheten. Hvis vi lever for tett på våre tanker og følelser, eller vårt Ego, og lar automatiske tanker få autoritet nok til å definere oss som mennesker, kan det hende vi er fanget av et destruktivt livsmønster. Tolle forstod at han var noe mer en sitt ego. Ego var en forgjengelig og korrupt størrelse som forførte ham inn i en negativ spiral. I det han innser at det er de destruktive kreftene i ego han ønsker å ta livet av, og ikke seg selv, skjer det en forandringsprosess som redder hans liv. En slik innsikt er både enkel og komplisert. Av og til er den så enkel at den nesten er umulig å forstå. Er man langt nede og på kanten av livet, vil jeg mene at den valgte døden alltid representerer et uklokt valg. Ikke ta livet av deg, men ta livet av det mentale godset som hindrer vekst og utvikling.