Konfliktskyhet, selvhevdelse og det indre fengselet av «hyggelighet»: En psykologisk utforskning
I mange sammenhenger brukes begrepet konfliktsky for å beskrive personer som unngår uenighet, nedtoner egne behov og går langt for å bevare harmoni – selv på bekostning av seg selv. Det høres kanskje beskjedent og fredelig ut, men under overflaten skjuler det seg ofte et komplekst psykologisk landskap preget av lav selvfølelse, frykt for avvisning, og dyp avhengighet av andres anerkjennelse.
Konfliktskyhet er ikke bare en personlighetstrekk eller en vane – det er ofte et psykologisk forsvar, utviklet over tid som en strategi for å oppnå trygghet og tilhørighet. I denne artikkelen skal vi undersøke hva som ligger bak konfliktskyhet, hvordan det hemmer selvhevdelse og autentisitet, og hvordan man kan bryte ut av mønsteret – med særlig vekt på innsiktene fra Dr. Aziz Gazipuras bok Not Nice (2017).
Konfliktskyhet som psykologisk forsvar
Fra et utviklingspsykologisk perspektiv kan konfliktskyhet forstås som en tilpasning til tidlige relasjonelle erfaringer. Barn som vokser opp i uforutsigbare eller emosjonelt utrygge miljøer, lærer ofte å skanne omgivelsene for potensielle trusler – inkludert sinne, kritikk eller avvisning. For mange blir det å være snill, tilpasningsdyktig og ikke til bry en strategi for å bevare tilhørighet og kjærlighet. Dette minner om det Bowlby i tilknytningsteorien omtaler som strategier for å opprettholde tilknytning, også når det går på bekostning av egne behov.
Denne formen for emosjonell selvutslettelse kan over tid utvikle seg til en vedvarende konfliktunngåelse – en slags automatisk regulering av atferd for å unngå relasjonelle risikoer. I psykodynamisk forstand kan vi forstå dette som et uttrykk for indre konflikter mellom egne behov og en internalisert forestilling om at selvhevdelse er farlig, egoistisk eller fører til tap av kjærlighet.
Selvhevdelse og frykten for avvisning
Selvhevdelse – det å uttrykke egne behov, meninger og grenser på en tydelig og respektfull måte – er en grunnleggende ferdighet for psykisk helse og relasjonell balanse. Men for mange konfliktsky personer forbindes selvhevdelse med høy risiko. «Hvis jeg sier nei, blir jeg avvist», «Hvis jeg er uenig, blir jeg kritisert», «Hvis jeg tar plass, er jeg egoistisk» – dette er vanlige indre dialoger som styrer atferden.
Kognitiv terapi har lenge vist hvordan slike automatiske tanker og grunnantakelser (Beck, 1976) styrer følelsene og valgene våre. Mange som sliter med konfliktskyhet bærer på dype, ubevisste leveregler, slik Jeffrey Young beskriver i sin schematerapi. Leveregler som "Jeg må alltid være likt", "Mine behov er mindre viktige enn andres", eller "Avvisning betyr at jeg er verdiløs" fører ofte til et mønster av selvoppofrelse og unngåelse.
“Not Nice” – Å bryte ut av hyggelighetsfellen
I Not Nice beskriver Aziz Gazipura hvordan mange mennesker havner i en kronisk rolle som «den hyggelige». Vi lærer tidlig at det å være likt og bekreftet av andre er en slags sosial valuta – men prisen vi betaler, kan bli høy. Når ønsket om å bli likt overskygger evnen til å være sann mot seg selv, oppstår en form for emosjonell fremmedgjøring. Vi lever etter andres manus i stedet for vårt eget.
Gazipura mener at hyggelighet, forstått som en overdrevet og selvutslettende ettergivenhet, ofte bunner i sosial frykt, lav selvfølelse og en dyp overbevisning om at man må «fortjene» andres aksept. Dette skaper en indre spenning mellom det ekte selvet og det sosialt tilpassede selvet. Resultatet er ofte frustrasjon, bitterhet og emosjonell utmattelse.
Han fremhever at vi må slutte å forveksle godhet med ettergivenhet. Det å være autentisk, sette grenser og uttrykke egne behov er ikke det samme som å være frekk eller selvsentrert. Det er snarere en nødvendig forutsetning for ekte relasjoner – der begge parter har rom til å være seg selv.
Veien ut: Autentisitet, grensesetting og emosjonell eksponering
Gazipuras tilnærming er både praktisk og psykologisk forankret. Han foreslår en rekke øvelser og mentale omstillinger som hjelper mennesker å:
-
Identifisere egne behov og verdier
-
Øve seg på å si nei uten dårlig samvittighet
-
Tåle ubehagelige følelser som skyld, skam og frykt for avvisning
-
Utfordre indre kritikere og automatiske tanker
-
Trene på autentisk selvhevdelse i små, konkrete situasjoner
Disse strategiene minner om prinsippene fra eksponeringsterapi (f.eks. i behandling av sosial angst), hvor det å gradvis utfordre fryktede situasjoner fører til økt mestring. Samtidig er det også en dypere prosess – en reise mot et mer integrert selv, slik Carl Rogers beskrev i sin klient-sentrerte terapi: Å bli et mer ekte menneske, i kontakt med egne behov, følelser og grenser.
Selvhevdelse som relasjonell kompetanse
Å hevde seg selv handler ikke om å dominere, men om å stå støtt i seg selv – også når det skaper friksjon. God selvhevdelse forutsetter evne til å tåle ubehag, være i kontakt med egne følelser og ha respekt for både egne og andres behov. Det er en relasjonell ferdighet, ikke et egoistisk trekk.
Fra et samfunnspsykologisk perspektiv kan konfliktskyhet også ses som et produkt av kulturelle normer som verdsetter harmoni og konformitet over autentisitet. Mange av oss er sosialisert til å tenke at uenighet er problematisk, og at det å være "snill" og "likandes" er viktigere enn å være tydelig og ærlig. Dette kan skape et samfunn med mange tilsynelatende harmoniske relasjoner, men med lite rom for ekte nærhet og differensiering.
Avslutning: Fra frykt til frihet
Konfliktskyhet er ofte roten til frustrasjon, utbrenthet og tap av livskvalitet – fordi man hele tiden forsøker å leve etter andres forventninger. Men det finnes en vei ut. Gjennom bevisstgjøring, emosjonell arbeid og gradvis trening i selvhevdelse kan man lære å ta plass i eget liv, uttrykke egne behov og leve mer autentisk.
Som Gazipura formulerer det: “You don’t need to be nice to be good.” Det er ikke selve hyggeligheten som er problemet – det er når den kommer fra frykt, ikke frihet.
Videre lesning:
-
Gazipura, A. (2017). Not Nice: Stop People Pleasing, Staying Silent, and Feeling Guilty... and Start Speaking Up, Saying No, and Unapologetically Being Yourself.
-
Young, J. E., Klosko, J. S., & Weishaar, M. E. (2003). Schema Therapy: A Practitioner’s Guide.
-
Beck, A. T. (1976). Cognitive Therapy and the Emotional Disorders.
-
Rogers, C. R. (1961). On Becoming a Person: A Therapist’s View of Psychotherapy.
-
Bowlby, J. (1988). A Secure Base: Parent-Child Attachment and Healthy Human Development.