Sommeren 2018 leste jeg boken til Mark Manson – «The subtile art of not giving a fuck – A counterintuitive approach to living a good life». Jeg fikk anbefalt boken av en venn som heter Kjetil Nordbø. Det var en New York Time bestselger på den tiden, noe som passer meg bra, ettersom jeg har for vane å lese de mest solgte populærpsykologi-bøkene.
Mark Manson begynte som en litt uansvarlig og rampete ungdom som lærte av sine feil. Han begynte å blogge om egne livserfaringer, og gradvis ble han klokere og klokere for egen maskin, men sannsynligvis har han supplert med en del litteratur for å komme til en del artige innsikter.
Mark Manson skriver på en måte en anti-selvhjelpsbok, som likevel er en selvhjelpsbok, noe som er ganske vanlig nå for tiden. Han angriper en litt karikert form for positiv psykologi, og han mener at beskjeden om å tenke positivt er naiv og fordummende. Av og til er livet helt for jævlig, og det må vi klare å leve med, ikke undertrykke med søtsaker, cupcakes og positive vrangforestillinger.
Manson tar ikke ideene sine ut av løse luften, men understøtter dem med forskning, psykologisk litteratur og egne erfaringer. Boken er full av små historier som illustrerer poengene hans godt. Mark Manson poengterer at ikke alle mennesker kan lykkes. De færreste av oss er ekstraordinære, selv om vi stadig hører at vi kan bli akkurat hva vi vil, bare vi vil det nok. Det er ikke sant, sier Manson, og her får han støtte av mange, blant andre Dagfinn Lyngbø i hans siste show som heter «Supersmud».
Alle kan ikke være ekstraordinære, og de fleste av oss er middelmådige. Det finnes vinnere og tapere, og det er ikke nødvendigvis din feil dersom du ender opp som en taper. Manson sitt beste råd til folk flest, er at de blir kjent med sine egne begrensninger og aksepterer dem. I følge Manson er selvaksept den virkelige kilden til mental styrke. I det vi klarer å akseptere våre frykter, omfavne vår egen usikkerhet, innrømme vår sårbarhet og ta ansvar for våre feil og mangler, lever vi på en oppriktig måte, og det er utgangspunktet for et godt liv. Vi må slutte å fornekte at vi kommer til kort, slutte å løpe fra ubehagelige sannheter, men isteden stoppe opp og konfrontere det som er vondt og smertefullt. Først når vi tør å akseptere oss selv akkurat slik vi er, med alle de feilene og usikkerhetene som utgjør oss, kan vi gjenvinne det motet og den selvsikkerheten som de fleste av oss er på desperat utkikk etter.
Mark Manson gav meg ikke så mange nye perspektiver. Det meste har vi hørt før, men han uttrykker det på en morsom måte. Han bruker nye ord og forteller nye historier som gir den gamle kunnskap ny glød. Jeg likte boken veldig godt.
Jeg kan ikke ta for meg alt han sier i denne boken, men jeg vil nevne ett av de poengene som jeg selv synes var artig formulert og gav meg stoff til ettertanke. Det er kapittelet som handler om «Verdien av smerte». Egentlig er det et poeng han gjør i forhold til verdier generelt. Hva slags verdier har vi? Er dette noe vi har tenkt godt nok gjennom? Det neste spørsmålet er hvordan vi måler våre verdier. Verdier er som regel ikke noe vi reflekterer over hver dag, men kanskje burde vi det?
Verdiene våre definerer oss og påvirker vår livsførsel, livskvalitet og holdninger, og enkelte verdier kan altså gjøre livet vårt til en lang uutholdelig følelse av tilkortkommenhet og fiasko. En del verdier er også overfladiske, og dette er noe Mark Manson gjør et nummer ut av.
I «The subtle art of not giving a Fuck» påpeker Manson at det er en del dårlige verdier vi kan ha som grunnlag for vår livspraksis, og han nevner fire av dem. Dette er verdier som gir oss store problemer i livet, og dersom vi ikke er bevisst eget verdigrunnlag, havner vi i uføre.
Nytelse og velbehag er overfladiske verdier
Den første verdien vi bør styre unna er jakten på nytelse og velbehag. Velbehag er en god ting, men en forferdelig verdi å prioritere som livsveiledende prinsipp. De som fortrinnsvis motiveres av å oppnå nytelse, vil ikke få et særlig godt liv i følge Mark Manson. Han er altså ingen tilhenger av hedonisme, som er den filosofisk etiske strømning som betrakter vellyst eller nytelse som det øverste gode og som en betingelse for lykke og «det gode liv». Han begrunner sitt synspunkt med tre litt provoserende oppfordringer. Han sier at vi skal spørre en rusmisbruker om øyeblikkelig nytelse og behvosstifreddstillelse har fungert godt for dem. Han ber oss spørre en insest overgriper som har ødelagt familien og barna sine om det samme. Du kan også spørre en av de som neste har spist seg i hjel om nytelse var den beste veien å gå for dem. I følge Mark Manson er nytelse et falskt gode. Her nevner han at forskningen viser oss at de som jakter på overfladisk velbehag er mer disponert for angst, mer emosjonelt ustabile og mer deprimerte. Nytelse og velbehag er overfladiske og lettbeinte verdier som er lett å oppnå og lett og miste og derfor ikke et bærekraftig utgangspunkt for et godt liv. Likevel er nytelse noe som markedsføres ganske aggressive i de fleste kanaler, og det er noe vi tilstreber for å distrahere oss selv fra de problemene vi burde har løst og konfrontert for å virkelig få et rikere liv som stikker litt dypere.
Materiell suksess
Den neste verdien som Mark Manson anbefaler oss å unngå, er materiell suksess. Når man assosiere egen verdi til materielle goder, blir man sårbar fordi man alltid risikerer å miste disse godene. Det er også et faktum at materiell velstand ikke korrelerer med et lykkelig liv. Når vi har det vi trenger for å overleve og en rimelig inntekt, vil ikke flere tusenlapper per måned utgjør noen særlig forskjell. Hvis du lever rundt fattigdomsgrensen, vil du imidlertid oppleve livet som langt bedre med høyere inntekt. Men i det du har plassert deg i middelklassen, vil gevinsten av mer penger eller flere statussymboler miste sin effekt ganske raskt. Et tredje moment knyttet til motivasjon fundert i materielle gevinster, er at disse verdiene ofte overkjører andre verdier som ærlighet, omsorg og medfølelse for andre. Når mennesker måler egen verdi ut i fra materiell status, og ikke ut i fra hvordan de faktisk behandler andre mennesker og lever sitt liv, er de ikke bare omkranset av overfladiske verdier, men de er ofte noen drittsekker i tillegg.
Velge mellom å ha rett og gode relasjoner
Den neste verdien på lista over dårlige verdier, er behovet for å ha rett. Dette er også blant mine egne mantra og kanskje utgangspunktet for boken jeg skrev som ble hetende «Psykologens journal».
I mange selvhjelpsbøker har jeg lest at man kan velge mellom å ha rett og gode relasjoner, og jeg mener at det finnes mer enn et snev av sannhet i denne klisjeen. Mark Manson gjør et poeng ut av hjernen vår som en upålitelig informasjonsprosessor. Vi gjør stadig vekk dårlige vurderinger, misforstår sannsynlighet, rekonstruerer minner på feilaktig vis, er alltid under påvirkning av en rekke kognitive fallgruver, eller bias som det heter på fagspråket, og alt for ofte former vi våre meninger og beslutninger under innflytelse av tilfeldige følelser som farger oss i øyeblikket. Vi er på ingen måte pålitelige, noe jeg selv messer om i foredragene med overskriften: Alt du føler er feil.
Poenget til Manson er at vi tar feil omtrent hele tiden, og dersom du legger din ære i å være en person som har rett, så sier det seg selv at det er et håpløst prosjekt. De menneskene som hardnakket påstår at de har rett, og gjerne argumenterer i det vide og det brede for egne meninger, er gjerne de samme menneskene som har problemer med å lære noe nytt. De kan i tillegg ha store problemer med å leve seg inn i andres perspektiver og ha empati og nysgjerrighet ovenfor meningsmotstandere. Det er mye bedre å anta at du ikke er spesielt velinformert. Det gjør deg mer åpen for andres innspill, og du slipper å knytte deg til den falske tiltroen til fortreffeligheten og påliteligheten i egne meninger, som til syvende og sist gjør deg til en trangsynt kverulant uten muligheter for å lære noe nytt og vokse som menneske. Et kjent selvhjelpstips sier at du bør innbille deg at du er den eneste i en forsamling som ikke er opplyst. Det er en slags holdning du kan ha i møte med nye mennesker, og sannsynligheten for at du da oppleves som ydmyk og interessert er stor, og sannsynligheten for at du lærer noe nytt er like stor.
Positiv tenkning må ikke bli til undertrykkelse
Den positive psykologen har bidratt til psykologifeltet på mange måter, men ofte blir den misforstått. Den misforståtte varianten av positiv psykologi er en idé om at målet hele tiden er å utkonkurrere negative tanker med positive. Det er ikke lurt, men snarere en oppskrift på hvordan vi kan bli metalt invalide. Mange ting i livet er helt for jævlig, og det beste vi kan gjøre er å innrømme akkurat det. Man kan argumentere for at vi bør være nøye med hvordan vi forholder oss til livets faenskap, men å undertrykke alt som er negativt med panikkartet positivitet, er ikke den beste løsningen. I det vi fornekter negative følelser, er sjansen for at vi senere kommer til å oppleve følelsesmessige dysfunkjsoner og et vedvarende og underliggende ubehag presserende. Å repetere panisk på positive tanker kan bli en form for unnvikelse, og absolutt ikke en god måte å håndtere problemer på. For Mark Manson er det ganske enkelt: Han sier at livet går til helvete fra tid til annen, folk skuffer oss og vi blir irriterte, og noen ganger føler vi oss udugelige. Vi får negative følelser og det er greit. Negative følelser er en viktig del av vår følelsesmessige helse. Å nekte for det, er å sementere livets utfordringer snarere enn å løse problemene våre. Mark Manson gir oss det mest kjente rådet innenfor følelses psykologien. Han sier at vi bør finne en måte å uttrykke negative følelser på, og da helst på en måte som ikke er skadelig og sosialt akseptabel. Samtidig mener han at vi må tilstrebe å uttrykt våre følelser på en måte som representerer våre verdier. Når vi blir sinte på noen, bør dette uttrykkes, men vi bør unngå å slå folk ned. Dette er ikke veldig radikalt eller nytenkende, men én av mange viktige påminnelser i boken til Mark Manson.