Allison Fallon og kunsten å skrive seg til et nytt liv
Mange tenker på skriving som noe for forfattere, journalister eller studenter. Allison Fallon utfordrer denne forestillingen. I The Power of Writing it Down viser hun hvordan skriving først og fremst er et psykologisk verktøy – en måte å forstå seg selv på, bearbeide erfaringer og skape endring. Fallon er forfatter og skrivecoach, og gjennom mange år har hun hjulpet mennesker med å bruke daglig skriving som et redskap for personlig utvikling. Boken bygger både på erfaring fra hennes eget arbeid og på forskning innen psykologi og nevrovitenskap, og viser hvordan bare fem til tjue minutter med daglig skriving kan bidra til mindre stress, større selvinnsikt og en tydeligere opplevelse av retning i livet.
Det mest interessante ved Fallons perspektiv er at hun flytter oppmerksomheten bort fra kvaliteten på det vi skriver og over på prosessen. Målet er ikke å produsere vakre tekster, men å skape kontakt med sitt eget indre liv. Skriving blir en samtale med seg selv – et sted hvor tanker og følelser kan få en form som gjør dem lettere å forstå. På mange måter minner dette om psykologiske tradisjoner som ser språk som en avgjørende faktor for hvordan vi organiserer erfaringene våre. Når noe bare eksisterer som en vag følelse i kroppen, kan det virke uoversiktlig og overveldende. Idet følelsen blir satt ord på, blir den også mer håndterbar.
Vi er alle skrivende mennesker
Fallon begynner med en enkel, men viktig observasjon: Vi skriver allerede hver eneste dag. Vi sender e-poster, tekstmeldinger, notater og innlegg på sosiale medier. Skriving er derfor ikke en sjelden aktivitet forbeholdt noen få. Den er allerede en naturlig del av hverdagen vår.
Forskjellen ligger i hva skrivingen brukes til. Mesteparten av det vi skriver handler om kommunikasjon med andre. Fallon ønsker å introdusere en annen form for skriving – det hun kaller ekspressiv skriving. Her er mottakeren først og fremst oss selv. Grammatiske feil, formuleringer og litterær kvalitet er fullstendig uvesentlig. Det viktige er ærlighet. Målet er å undersøke hva vi egentlig tenker, føler og lengter etter.
Denne formen for skriving ligger tett opp mot det psykologer ofte omtaler som emosjonell bearbeiding. Følelser som ikke får språk, har en tendens til å bli værende som kroppslig uro eller diffuse mentale belastninger. Når vi setter ord på dem, begynner de å organiseres. Vi går fra å være fanget i følelsen til å kunne betrakte den.
Å skape et rom for refleksjon
En viktig del av boken handler om å etablere en fast skrivepraksis. Fallon understreker at dette ikke først og fremst handler om disiplin, men om ritualer. Hun anbefaler at man finner et fast sted å skrive, gjerne med små sanselige signaler som en bestemt kopp te, et stearinlys eller en bestemt stol. Slike ritualer fungerer som signaler til hjernen om at det nå er tid for refleksjon.
Hun anbefaler også å sette av et fast tidspunkt hver dag, selv om det bare er fem minutter. Det avgjørende er kontinuitet, ikke lengden på skriveøkten. På samme måte som fysisk trening gir størst effekt når den gjentas regelmessig, ser Fallon på skriving som mental trening.
Interessant nok anbefaler hun også at man innleder med noen minutter hvor man bare sitter stille og observerer tankene sine. Mange oppdager da hvor rastløs oppmerksomheten egentlig er. Tankene hopper fra bekymringer til huskelister, gamle konflikter og fremtidige planer. Først når denne mentale støyen får komme til overflaten, blir det mulig å skrive om det som faktisk opptar oss.
Den skremmende blanke siden
For mange er den største utfordringen ikke selve skrivingen, men det å begynne. Den blanke siden kan oppleves overraskende truende. Fallon beskriver hvordan vi møter to typer motstand.
Den første kommer utenfra. Plutselig virker oppvasken viktigere enn noen gang. Telefonen må sjekkes. E-poster må besvares. Alt virker mer presserende enn å sette seg ned med notatboken.
Den andre motstanden kommer innenfra. Her møter vi den indre kritikeren som hvisker at dette er meningsløst, at vi ikke har noe interessant å skrive, eller at vi bare kaster bort tiden.
Fallon ser denne motstanden som et tegn på at skrivingen faktisk berører noe viktig. Når vi nærmer oss sider av oss selv som vanligvis holdes skjult, aktiveres ofte ulike former for psykologisk forsvar. Psykodynamiske teorier har lenge beskrevet hvordan mennesker beskytter seg mot smertefulle følelser gjennom unngåelse, rasjonalisering eller distraksjon. Motstanden mot skriving kan derfor forstås som et uttrykk for at vi nærmer oss noe som betyr noe.
Gode spørsmål åpner nye dører
En av bokens mest interessante ideer er at vi ikke bør begynne med svar, men med spørsmål. I stedet for å forsøke å skrive den perfekte historien om livet vårt, kan vi stille enkle spørsmål som åpner opp refleksjonen.
Hva er mitt første minne av å føle meg modig?
Hva ville jeg gjort dersom jeg visste at jeg ikke kunne mislykkes?
Hva er egentlig det vanskeligste i denne situasjonen?
Spørsmål fungerer som lyskastere. De leder oppmerksomheten mot områder vi ellers ikke ville undersøkt. Psykologisk sett minner dette om den sokratiske dialogen som brukes innen kognitiv terapi, hvor terapeuten ikke gir svar, men stiller spørsmål som hjelper klienten til å oppdage nye perspektiver.
Det er ofte ikke svarene som skaper endring, men selve prosessen med å undersøke.
Historiene vi forteller oss selv
Et av bokens mest sentrale poenger er forskjellen mellom fakta og fortolkning. Fallon viser hvordan vi mennesker kontinuerlig lager historier om det som skjer oss.
Hvis en leder gir oss tilbakemelding, er faktum kanskje bare at vi fikk tre forslag til forbedringer. Historien vi forteller oss selv kan derimot være at vi er mislykkede, inkompetente eller at ingen har tro på oss.
For å synliggjøre denne forskjellen presenterer Fallon en refleksjonsmodell bestående av fem spørsmål. Først beskriver man de faktiske hendelsene. Deretter undersøker man hvilken historie man har laget om det som skjedde. Videre utforsker man følelsene som oppsto, hvordan man forholdt seg til disse følelsene, og hvilke konsekvenser dette fikk.
Denne modellen har klare paralleller til prinsippene i Aaron T. Becks kognitive terapi. Beck viste hvordan automatiske tanker og grunnleggende antakelser former følelsene våre langt mer enn hendelsene i seg selv. Fallon bruker skrivingen som et praktisk verktøy for å gjøre denne prosessen synlig.
Fortelleren og hovedpersonen
En vakker metafor i boken handler om forskjellen mellom å være hovedpersonen i sitt eget liv og å være fortelleren.
Når vi står midt i en vanskelig situasjon, er vi hovedpersonen. Vi ser bare det som skjer akkurat nå. Men når vi skriver om opplevelsen, kan vi gradvis tre inn i rollen som forteller. Da blir det mulig å oppdage mønstre, sammenhenger og mening som tidligere var skjult.
Dette kan sammenlignes med å se en film der man både følger handlingen og samtidig kjenner hele historien. Fortelleren ser det hovedpersonen ennå ikke vet.
Denne evnen til å skifte perspektiv er nært knyttet til det som i moderne psykologi kalles metakognisjon – evnen til å tenke om egne tanker. Jo bedre vi utvikler denne kapasiteten, desto mindre blir vi fanget av øyeblikkets følelser. Vi får større psykologisk fleksibilitet og bedre evne til å regulere oss selv.
Brev som åpner følelsene
Fallon anbefaler også å skrive til en bestemt mottaker. Det kan være et brev til sitt yngre jeg, til en forelder, en partner eller sitt fremtidige jeg. Poenget er ikke nødvendigvis å sende brevet, men å la en konkret mottaker hjelpe oss til å finne en mer personlig og ærlig stemme.
Når vi skriver til noen, blir språket ofte varmere og mer nyansert enn når vi bare skriver ut i løse luften. Mange opplever at de får kontakt med følelser som ellers ville vært vanskelige å formulere.
Denne teknikken har også klare paralleller til terapeutiske metoder. Innen både narrativ terapi, emosjonsfokusert terapi og ulike former for traumebehandling brukes brevskriving som en måte å bearbeide relasjoner og integrere vanskelige erfaringer på.
Hvorfor virker skriving?
Fallon viser blant annet til forskning som demonstrerer hvordan ekspressiv skriving kan gi konkrete resultater. En studie av mennesker som hadde mistet jobben viste at de som skrev om følelsene sine og håpet for fremtiden, hadde betydelig større sannsynlighet for å komme tilbake i arbeid enn de som bare beskrev hverdagslige rutiner. Forklaringen er sannsynligvis at skrivingen hjalp dem med å bearbeide negative følelser og frigjøre mental kapasitet til å rette oppmerksomheten mot nye muligheter.
Denne forskningen bygger videre på arbeidene til James W. Pennebaker, som gjennom flere tiår har dokumentert hvordan det å skrive om emosjonelt betydningsfulle hendelser kan redusere stress, bedre immunfunksjon og øke psykisk velvære. Forklaringen ser ut til å være at hjernen gradvis organiserer kaotiske erfaringer til sammenhengende fortellinger. Når historien blir mer sammenhengende, blir også følelsene lettere å regulere.
Ordene former den vi blir
The Power of Writing it Down er langt mer enn en bok om skriving. Den handler om hvordan språk former identitet. Hver gang vi setter ord på erfaringene våre, bygger vi samtidig fortellingen om hvem vi er. Denne fortellingen er ikke hugget i stein. Den kan omskrives, nyanseres og utvikles.
Allison Fallon minner oss om at vi ikke trenger å vente på den perfekte dagen, den perfekte notatboken eller den perfekte formuleringen. Det eneste som kreves, er viljen til å møte den blanke siden med nysgjerrighet. Derfra kan noen få minutters daglig skriving gradvis bli en stille, men kraftfull praksis som gjør oss mer bevisste, mer autentiske og bedre rustet til å møte livets utfordringer. Kanskje er den største gaven ved skriving nettopp dette: at den hjelper oss å bli forfattere, ikke bare av tekstene våre, men også av våre egne liv.