Joe Dispenza og ideen om at sinnet kan omskrive livet

Breaking the Habit of Being Yourself (2012) er skrevet av Joe Dispenza, en kiropraktor og foredragsholder som har gjort seg internasjonalt kjent gjennom bøker, kurs og foredrag om forholdet mellom hjerne, kropp og personlig utvikling. Han forsøker å bygge bro mellom nevrovitenskap, epigenetikk og meditasjon, samtidig som han trekker inn begreper fra kvantefysikken og spirituelle tradisjoner. Det er særlig denne siste koblingen som har gjort ham både populær og kontroversiell. Mens mange av hans beskrivelser av hjernens plastisitet, vanedannelse og stressfysiologi har støtte i moderne forskning, går flere av påstandene om at bevisstheten direkte former den ytre virkeligheten langt utover det dagens vitenskap kan dokumentere.

Likevel rommer boken et viktig og inspirerende budskap: Vi er langt mindre låst av fortiden enn vi ofte tror. Hjernen er formbar gjennom hele livet, vaner kan endres, og måten vi tenker, føler og handler på former gradvis hvem vi blir. Dette er ideer som ligger tett opp mot forskning på nevroplastisitet, læringspsykologi og kognitiv terapi. Dispenzas prosjekt handler derfor først og fremst om å bryte automatiske mentale mønstre og skape et mer bevisst liv.

Vi blir den personen vi øver på å være

Dispenza hevder at de fleste mennesker lever på autopilot. Vi står opp om morgenen, tenker de samme tankene, reagerer følelsesmessig på de samme måtene og gjentar de samme handlingene dag etter dag. Etter hvert blir personligheten vår ikke bare et uttrykk for hvem vi er, men summen av våre vaner.

Denne tanken har betydelig støtte i moderne psykologi. Hjernen fungerer nemlig etter prinsippet om at det som brukes ofte, blir sterkere. Når bestemte tankemønstre gjentas igjen og igjen, styrkes forbindelsene mellom nervecellene. Donald Hebbs berømte formulering – «neurons that fire together wire together» – beskriver nettopp denne mekanismen. Gjentatte tanker og handlinger blir gradvis mer automatiske, omtrent som en sti i skogen som blir tydeligere jo flere ganger den brukes.

Problemet er at denne automatiseringen ikke skiller mellom gode og dårlige vaner. Hvis man i mange år har tenkt «jeg er ikke god nok», vil hjernen etter hvert behandle denne tanken som en etablert sannhet. Den blir en del av identiteten.

Dispenza mener derfor at personlig utvikling først og fremst handler om å bryte disse automatiske kretsene før de fortsetter å gjenskape den samme personen dag etter dag.

Tanker skaper følelser – og følelser skaper tanker

Et av bokens mest sentrale poenger er samspillet mellom tanker og følelser. En tanke utløser en følelse, følelsen påvirker hvilke tanker som kommer videre, og slik oppstår en selvforsterkende sirkel.

Dette kjenner man godt fra både depresjon og angst. En person tenker kanskje at han kommer til å mislykkes. Denne tanken skaper uro. Uroen gjør at oppmerksomheten rettes mot alt som kan gå galt, noe som igjen bekrefter den opprinnelige tanken. Etter hvert oppleves følelsen som et bevis på at tanken er sann.

Dispenza beskriver hvordan kroppen gradvis lærer disse følelsene så godt at den begynner å produsere dem automatisk. Man blir nærmest avhengig av sine egne emosjonelle mønstre. Selv om situasjonen forandrer seg, fortsetter kroppen å reagere som om den gamle virkeligheten fortsatt eksisterer.

Her ligger boken tett opptil forskning på emosjonell læring og betinging. Hjernen forsøker hele tiden å forutsi hva som kommer til å skje basert på tidligere erfaringer. Resultatet er at fortiden lett begynner å styre nåtiden.

Stress holder oss fanget i fortiden

Dispenza legger stor vekt på hvordan kronisk stress påvirker både kropp og sinn. Når vi lever i konstant beredskap, aktiveres kroppens alarmsystem igjen og igjen. Hormoner som kortisol og adrenalin holder oss fokusert på trusler, bekymringer og problemer.

Moderne stressforskning støtter mye av denne beskrivelsen. Langvarig stress påvirker hukommelse, immunforsvar, søvn og emosjonsregulering. Hjernen blir mer opptatt av overlevelse enn utvikling.

Dispenza argumenterer for at mange mennesker blir så vant til denne fysiologiske tilstanden at den nærmest blir deres normale måte å være på. Kroppen lever i gårsdagens problemer selv når faren egentlig er over.

Derfor handler personlig utvikling ikke bare om å tenke annerledes, men også om å hjelpe kroppen til å oppleve trygghet igjen. Først når nervesystemet roer seg, blir det lettere å etablere nye mentale mønstre.

Nevroplastisitet – hjernens evne til å forandre seg

En av bokens mest vitenskapelig forankrede ideer er hjernens plastisitet. Tidligere trodde man at hjernen var ferdig utviklet tidlig i voksenlivet. I dag vet vi at hjernen hele tiden forandrer seg gjennom erfaring, læring og trening.

Dette betyr at nye tanker faktisk kan bygge nye nevrale nettverk dersom de gjentas ofte nok og ledsages av handling.

Dispenza bruker dette som et argument for at identitet ikke er noe fast. Hvem vi er i dag, trenger ikke være den vi er om fem år. Personlighet er i stor grad et produkt av gjentatt erfaring.

Dette harmonerer med mye av moderne psykologi. Kognitiv terapi bygger nettopp på ideen om at nye tanker og nye erfaringer gradvis kan svekke gamle mønstre og etablere mer hensiktsmessige måter å forstå seg selv på.

Meditasjon som mental trening

Meditasjon står helt sentralt i Dispenzas metode. Han beskriver den ikke først og fremst som avslapning, men som en måte å observere sitt eget sinn på.

Når vi sitter stille og legger merke til tankene våre uten å følge dem automatisk, oppstår det et lite mellomrom mellom stimulus og respons. I dette rommet kan vi begynne å velge annerledes.

Dette minner om mindfulness-basert terapi, som har solid forskningsstøtte innen behandling av blant annet depresjon, angst og stress. Hensikten er ikke å fjerne alle negative tanker, men å utvikle et annet forhold til dem.

Dispenza går imidlertid lenger enn den etablerte forskningen når han hevder at meditasjon alene kan påvirke den ytre virkeligheten på direkte måter. Slike påstander er foreløpig ikke vitenskapelig dokumentert. Derimot finnes det omfattende forskning som viser at meditasjon kan redusere stress, forbedre oppmerksomhet, styrke emosjonsregulering og øke opplevelsen av velvære.

Visualisering og mental øvelse

Et annet sentralt tema er visualisering. Dispenza oppfordrer leseren til å forestille seg den personen man ønsker å bli. Hvordan tenker denne personen? Hvordan beveger han seg? Hvordan snakker hun? Hvordan føles det å allerede være den utgaven av seg selv?

Mental trening er godt kjent innen idrettspsykologi. Elitesportsutøvere bruker ofte visualisering for å forbedre prestasjoner. Når hjernen gjentatte ganger forestiller seg en handling, aktiveres mange av de samme nevrale nettverkene som under faktisk utførelse.

Forskjellen er at Dispenza utvider dette prinsippet til å gjelde hele personligheten. Han mener vi kan øve inn en ny identitet gjennom systematisk mental repetisjon kombinert med sterke positive følelser.

Psykologisk sett gir dette mening dersom visualiseringen etterfølges av konkrete handlinger. Forestillinger alene skaper sjelden varig endring, men de kan fungere som en viktig motivasjon og retning for faktisk atferd.

Oppmerksomheten former livet vårt

Et gjennomgående budskap i boken er at det vi retter oppmerksomheten mot, vokser.

Hvis vi hele tiden grubler over problemer, nederlag og begrensninger, trener vi hjernen til å lete etter flere av dem. Retter vi derimot oppmerksomheten mot muligheter, verdier og ønskede mål, vil hjernen lettere oppdage disse i omgivelsene.

Dette kan forstås gjennom psykologiske mekanismer som selektiv oppmerksomhet og forventningseffekter. Hjernen filtrerer enorme mengder informasjon hver eneste dag. Det vi forventer å finne, blir ofte lettere å legge merke til.

Her ligger også en viktig forskjell mellom optimisme og fornektelse. Dispenza oppfordrer ikke nødvendigvis til å ignorere problemer, men til å bruke mer mental energi på løsninger enn på bekymringer.

Å bygge en ny identitet

Den siste delen av boken handler om å fylle tomrommet etter de gamle vanene med en ny måte å være på. Det er ikke nok å slutte å være den gamle personen; man må samtidig øve på å bli en ny.

Dispenza oppfordrer leseren til å spørre: Hvordan ville den beste utgaven av meg selv reagert akkurat nå? Hvilke verdier ville denne personen levd etter? Hvordan ville hun møtt motgang?

Dette perspektivet finner vi også hos flere moderne psykologer. Innen ACT understrekes betydningen av å handle i tråd med egne verdier, selv når følelsene trekker oss i en annen retning. Innen identitetspsykologien beskrives personlig utvikling som en kontinuerlig prosess der handlingene våre gradvis former selvbildet.

Vi blir ikke først en ny person og handler deretter annerledes. Ofte skjer det motsatte: Gjennom mange små handlinger begynner vi langsomt å oppleve oss selv som en annen.

En inspirerende bok – med behov for et kritisk blikk

Breaking the Habit of Being Yourself er først og fremst en bok om håp. Den minner oss om at hjernen er foranderlig, at vaner kan brytes, og at identiteten vår ikke er skrevet i stein. Dispenza formidler dette med stor entusiasme og inspirerer mange til å ta større ansvar for egne tanke- og handlingsmønstre.

Samtidig er det viktig å skille mellom de delene av boken som bygger på etablert forskning og de delene som er mer spekulative. Beskrivelsene av nevroplastisitet, vanedannelse, stress og meditasjon har betydelig vitenskapelig støtte. Påstander om at bevisstheten direkte påvirker den ytre virkeligheten gjennom kvantefysiske mekanismer, mangler derimot solid empirisk dokumentasjon.

Likevel står ett av bokens viktigste budskap støtt: Vi er ikke dømt til å gjenta gårsdagens mønstre. Når vi blir bevisste på våre automatiske tanker, trener oppmerksomheten, regulerer følelsene våre og gradvis handler på nye måter, kan hjernen faktisk reorganisere seg. Endring skjer sjelden gjennom én stor åpenbaring, men gjennom tusen små valg som over tid gjør den nye personen mer virkelig enn den gamle.