Freud tok kanskje feil om teorien – men hadde han rett om behandlingen?

I mer enn hundre år har Sigmund Freud vært en av psykologiens mest omstridte skikkelser. Hans teorier om det ubevisste, drømmer, seksualitet og personlighetsutvikling har blitt kritisert, forkastet og latterliggjort, samtidig som de har hatt en enorm innflytelse på psykologi, filosofi, litteratur og kultur. Mange har derfor antatt at Freuds plass i vitenskapshistorien først og fremst er av historisk interesse.

Nevropsykologen og psykoanalytikeren Mark Solms utfordrer denne oppfatningen i The Only Cure. Han forsøker ikke å gjenopplive alle Freuds teorier. Tvert imot erkjenner han at mange av dem var preget av datidens begrensede kunnskap. Likevel hevder han at kritikken traff feil mål. Problemet var ikke først og fremst teoriene, men at man samtidig forkastet den terapeutiske metoden Freud utviklet. Ifølge Solms kan nettopp denne metoden være spesielt verdifull for mennesker som ikke blir hjulpet av medikamenter eller kortvarige terapiformer.

Symptomet som et budskap

Moderne medisin er bemerkelsesverdig effektiv når problemet lar seg identifisere og reparere. Har du en infeksjon, får du antibiotika. Har du et brukket bein, blir det gipset. Den samme logikken har i stor grad preget moderne psykiatri. Symptomene blir selve sykdommen som skal reduseres så raskt og effektivt som mulig.

Solms mener denne tankegangen fungerer godt for mange lidelser, men langt fra alle. Enkelte mennesker opplever at depresjonen blir bedre, mens angsten dukker opp. Angsten avtar, men kroppen utvikler kroniske smerter. Smertene behandles, men utmattelsen overtar. Symptomene skifter form uten at den grunnleggende lidelsen forsvinner.

Psykoanalysen bygger på en annen forståelse. Her er ikke symptomet bare en feil i systemet, men et uttrykk for noe som ennå ikke har funnet sitt språk. Lidelsen blir et signal om konflikter, tap eller følelser som ikke er blitt bearbeidet. Oppgaven blir derfor ikke bare å fjerne symptomet, men å forstå hva det forsøker å fortelle.

Denne måten å tenke på kan minne om et varsellampe i bilen. Man kan tape over lampen slik at den ikke lenger synes, men motoren vil fortsatt ha den samme feilen. Symptomet er kanskje plagsomt, men det kan samtidig være det som peker mot den egentlige årsaken.

Da psykoanalysen mistet sin vitenskapelige status

Freuds fall skyldtes ikke bare faglig uenighet, men også en grunnleggende vitenskapsteoretisk kritikk. Filosofen Karl Popper hevdet at en vitenskapelig teori må kunne motbevises. Problemet med psykoanalysen var, mente han, at nesten enhver observasjon kunne tolkes som støtte for teorien. Dersom pasienten protesterte, var det motstand. Dersom pasienten var enig, bekreftet det teorien. En teori som kan forklare alt, forklarer i realiteten ingenting.

Denne kritikken fikk enorm betydning. Samtidig vokste behaviorismen og senere kognitiv atferdsterapi frem som behandlingsformer med tydelige mål, standardiserte metoder og målbare resultater. Psykologien ble mer eksperimentell, mer kvantitativ og mer opptatt av dokumenterbar effekt.

Solms mener imidlertid at kritikken blandet sammen to forskjellige ting: teori og metode. En teori forsøker å forklare hvordan verden fungerer. En metode er en måte å arbeide på. Historien viser mange eksempler på effektive behandlingsmetoder som ble brukt lenge før man forsto hvorfor de virket. Man brukte kirurgi før bakterieteorien var utviklet, og aspirin i flere tiår før virkningsmekanismen var kjent. At en teori er ufullstendig betyr derfor ikke nødvendigvis at behandlingsformen er verdiløs.

Når kroppen begynner å snakke

Et av bokas mest interessante temaer handler om det psykosomatiske. Begrepet har lenge vært misforstått. Mange tror det betyr at symptomene «bare sitter i hodet». Solms argumenterer for det motsatte. Smerten er virkelig. Betennelsen er virkelig. Hjerterytmeforstyrrelsene er virkelige. Spørsmålet er ikke om symptomene eksisterer, men hvorfor kroppen reagerer slik den gjør.

Han beskriver hvordan mennesker med uforløste tap eller traumer noen ganger utvikler fysiske symptomer uten at medisinske undersøkelser finner en klar årsak. Kroppen blir på en måte talerør for erfaringer som aldri har fått en emosjonell bearbeidelse. Dette harmonerer med nyere forskning innen psykonevroimmunologi, som viser at langvarig stress og følelsesmessig belastning påvirker både immunforsvar, hormonsystem og nervesystem.

Det betyr ikke at alle sykdommer skyldes psykiske konflikter. En slik påstand ville vært både feil og skadelig. Men det betyr at kropp og sinn er langt mer sammenvevd enn man tidligere har trodd. Det ene kan ikke alltid forstås uten det andre.

Følelser som aldri fikk plass

Et gjennomgående tema hos Solms er at mennesker ofte organiserer livet rundt å unngå bestemte følelser. Sorgen over et dødsfall kan holdes på avstand gjennom arbeid. Sinne kan gjemmes bak høflighet. Skam kan dekkes av perfeksjonisme. På kort sikt kan slike strategier fungere godt. Problemet oppstår når følelsene aldri får anledning til å bli erfart og integrert.

Her ligger en viktig forbindelse til moderne emosjonsfokusert terapi og tilknytningsteori. Følelser forsvinner nemlig ikke fordi vi ignorerer dem. De fortsetter å påvirke oppmerksomhet, relasjoner, kroppslige reaksjoner og beslutninger utenfor vår bevisste kontroll.

Psykoanalysens mål blir derfor ikke først og fremst innsikt i intellektuell forstand. Det handler om å utvikle evnen til gradvis å tåle og erfare følelser som tidligere har vært for smertefulle å kjenne på. Når disse erfaringene kan rommes i bevisstheten, mister symptomene ofte noe av sin nødvendighet.

Nevrovitenskapen nærmer seg Freud

Det mest interessante ved Solms' prosjekt er kanskje at han forsøker å bygge bro mellom klassisk psykoanalyse og moderne hjerneforskning. Som grunnlegger av feltet nevropsykoanalyse argumenterer han for at flere av Freuds grunnantakelser faktisk har fått ny støtte gjennom nyere forskning, selv om forklaringene ser annerledes ut enn Freud forestilte seg.

I dag vet vi at store deler av hjernens informasjonsbearbeiding foregår utenfor bevisstheten. Vi vet også at emosjoner oppstår i dype hjernestrukturer før de blir tilgjengelige for refleksjon. Hukommelse, motivasjon og affekt påvirker kontinuerlig hvordan vi tolker verden uten at vi nødvendigvis er klar over det.

Dette betyr ikke at Freud fikk rett i alt. Hans teorier om psykoseksuell utvikling, Ødipus-komplekset og flere andre sentrale ideer har liten empirisk støtte. Men forestillingen om at ubevisste prosesser former tanker, følelser og handlinger, står langt sterkere i dagens psykologi enn den gjorde for noen tiår siden.

En langsommere, men kanskje dypere behandling

I en tid hvor helsevesenet presses til korte behandlingsforløp, fremstår psykoanalysen nesten som en provokasjon. Terapien kan vare i flere år, og resultatene lar seg ikke alltid måle gjennom symptomskjemaer etter ti timer.

Likevel peker Solms på forskning som antyder at langvarig psykodynamisk behandling ofte gir en spesiell effekt: Endringene fortsetter å utvikle seg også etter at terapien er avsluttet. Målet er ikke bare symptomlette, men en mer grunnleggende reorganisering av hvordan personen forholder seg til seg selv, sine relasjoner og sine følelser.

Dette betyr ikke at psykoanalyse bør erstatte kognitiv terapi, medikamenter eller andre evidensbaserte behandlingsformer. Snarere peker Solms mot et mer nyansert behandlingslandskap der ulike metoder passer ulike typer lidelse. Korttidsterapi kan være utmerket for mange problemer, mens mennesker med langvarige, komplekse og tilbakevendende plager kan ha behov for en behandling som går dypere inn i personens livshistorie.

Kanskje er mening en del av helbredelsen

Den mest grunnleggende ideen i The Only Cure er at lidelse ikke alltid bare skal elimineres, men forstås. Ikke fordi smerte er ønskelig, men fordi den kan inneholde informasjon om livet vi lever. Når symptomer utelukkende betraktes som feil som skal fjernes, risikerer vi å miste kontakten med den historien de forsøker å fortelle.

Her berører Solms en eksistensiell dimensjon som strekker seg langt utover psykoanalysen. Mennesker trenger ikke bare symptomfrihet; de trenger sammenheng. Vi forsøker hele tiden å skape en fortelling om hvem vi er, hva vi har opplevd, og hvordan fortiden fortsatt lever i oss. Når denne fortellingen bryter sammen, kan kroppen og psyken begynne å uttrykke det ordene ikke makter.

Freud tok utvilsomt feil om mye. Men dersom Solms har rett, kan den viktigste arven etter ham ikke være teoriene han etterlot seg, men holdningen han lærte terapeuter å innta: å lytte lenge nok til at symptomet får anledning til å fortelle sin historie. Kanskje er ikke den mest varige helbredelsen alltid den som fjerner lidelsen raskest, men den som hjelper oss å forstå hvorfor den oppsto i utgangspunktet.