Hvorfor gode mennesker jukser

Dan Ariely er professor i psykologi og atferdsøkonomi, og regnes som en av de viktigste formidlerne av forskning på menneskelig beslutningstaking. Gjennom bøker som Predictably Irrational og The Upside of Irrationality har han vist hvordan vi systematisk overvurderer vår egen rasjonalitet. I The Honest Truth About Dishonesty (2012) retter han oppmerksomheten mot et av de mest ubehagelige spørsmålene innen psykologien: Hvorfor lyver og jukser vanlige, moralske mennesker? I stedet for å studere kriminelle eller svindlere undersøker Ariely de små løgnene og de hverdagslige kompromissene med samvittigheten – nettopp fordi det er her den virkelige psykologien bak uærlighet befinner seg.

Bokas hovedbudskap er både ubehagelig og befriende. De fleste av oss er verken fullstendig ærlige eller grunnleggende uærlige. Vi beveger oss et sted midt imellom. Vi ønsker å tjene litt ekstra, slippe unna med små fordeler og pynte på sannheten når det gagner oss. Samtidig ønsker vi å opprettholde bildet av oss selv som gode mennesker. Nettopp spenningen mellom disse to behovene former mye av vår moralske psykologi.

Vi jukser mindre enn vi kunne – men mer enn vi tror

Tradisjonell økonomisk teori har lenge antatt at mennesker vurderer juks gjennom en enkel kost-nytte-analyse. Dersom gevinsten er stor nok og risikoen for å bli tatt liten nok, burde flere velge å jukse.

Arielys eksperimenter peker i en annen retning. De fleste mennesker utnytter ikke situasjonen maksimalt selv når de vet at de ikke kan bli avslørt. I stedet jukser de litt. Akkurat nok til å oppnå en fordel, men ikke så mye at selvbildet som et ærlig menneske kollapser.

Dette er kanskje bokas mest originale idé. Det som begrenser oss er ikke først og fremst frykten for straff, men behovet for å bevare et positivt bilde av oss selv. Vi ønsker både gevinsten og den gode samvittigheten. Derfor finner vi et psykologisk kompromiss mellom moral og egeninteresse.

"Fudge factor" – den lille gråsonen

Ariely kaller denne mekanismen for the fudge factor – den mentale elastisiteten som gjør det mulig å tøye sannheten uten å føle seg som en løgner.

Vi sier kanskje at vi jobbet litt lenger enn vi faktisk gjorde. Vi fører opp et par ekstra kilometer på reiseregningen. Vi laster ned noe vi egentlig burde betalt for. Vi tar med oss kontorrekvisita hjem.

Ingen av disse handlingene oppleves nødvendigvis som tyveri.

Det interessante er at handlingen objektivt sett kan være uærlig, mens den subjektivt oppleves som helt rimelig. Psyken fungerer nærmest som en advokat som hele tiden finner gode argumenter for hvorfor akkurat vårt lille avvik egentlig ikke teller.

Denne innsikten ligger tett opp mot teorier om kognitiv dissonans utviklet av Leon Festinger. Når handlingene våre ikke stemmer med selvbildet, er det ofte enklere å endre fortellingen enn å endre handlingen.

Selvbedrag er viktigere enn bedrag

En av bokas mest interessante påstander er at vi ofte ikke først og fremst lurer andre.

Vi lurer oss selv.

Selvbedrag fungerer som et psykologisk immunforsvar. Dersom vi måtte erkjenne alle våre små egoistiske motiver fullt ut, ville selvfølelsen fått store belastninger. Derfor konstruerer hjernen forklaringer som gjør handlingene våre mer akseptable.

Dette minner om psykoanalysens klassiske forsvarsmekanismer, men Ariely beskriver dem gjennom moderne eksperimentell psykologi. Der Freud snakket om rasjonalisering som et ubevisst forsvar, viser Ariely hvordan slike mekanismer kan observeres eksperimentelt i laboratoriet.

Avstand til penger gjør oss mindre ærlige

Et av de mest kjente eksperimentene handler om forskjellen mellom kontanter og symboler.

Når forsøkspersonene kunne jukse ved hjelp av poletter som senere ble vekslet inn i penger, økte jukset betydelig sammenlignet med når de tok pengene direkte.

Poengene skapte en psykologisk distanse til selve pengene.

Det samme illustreres gjennom Arielys berømte observasjon av studentkjøleskap. Brusbokser forsvant raskt, mens sedler som lå ved siden av ble liggende. Det føltes langt mer alvorlig å stjele penger enn å ta en cola, selv om verdien var omtrent den samme.

Ariely mener denne mekanismen har blitt enda mer aktuell i en digital økonomi hvor penger i økende grad eksisterer som tall på en skjerm.

Moralske påminnelser virker overraskende godt

En annen fascinerende oppdagelse er hvor lett moralen kan aktiveres.

I flere eksperimenter ble deltakerne minnet om moralske normer før de fikk mulighet til å jukse. Noen ble bedt om å tenke på De ti bud, andre skrev under på en ærlighetserklæring før oppgaven startet.

Resultatet var at juks sank dramatisk.

Det interessante er at effekten ikke nødvendigvis skyldtes religiøs tro. Selve påminnelsen om moralske idealer gjorde at deltakerne ble mer bevisste på hvilket menneske de ønsket å være.

Uærlighet smitter

Moralsk atferd formes ikke bare av individuelle verdier.

Den formes også av miljøet rundt oss.

Når mennesker ser andre jukse uten konsekvenser, blir terskelen lavere for selv å gjøre det samme. Uærlighet sprer seg nesten som en sosial epidemi.

Dette harmonerer godt med sosialpsykologisk forskning om normer og konformitet, blant annet arbeidet til Robert Cialdini. Mennesker orienterer seg kontinuerlig mot hva som oppfattes som normalt. Dersom små regelbrudd blir vanlige, flyttes gradvis grensene for hva som oppleves som akseptabelt.

Derfor handler etisk kultur ikke bare om regler, men om hvilke handlinger som faktisk observeres i hverdagen.

Tretthet svekker moralen

Boka viser også hvordan selvkontroll og moral henger sammen.

Når mennesker er mentalt slitne, stresset eller utmattet, blir det vanskeligere å motstå fristelser. Ressursene som normalt hjelper oss å regulere impulser, er rett og slett svekket.

Dette betyr at etiske valg ikke bare handler om karakter, men også om psykisk kapasitet. Mennesker som er under stort press, kan lettere falle for små former for uærlighet – ikke nødvendigvis fordi de er dårligere mennesker, men fordi den mentale motstandskraften er redusert.

Interessekonflikter gjør oss blinde

Et annet viktig tema er interessekonflikter.

Når mennesker har noe å vinne på en bestemt konklusjon, overvurderer de ofte oppriktig hvor objektive de er. Dette gjelder leger, finansrådgivere, advokater, forskere og ledere.

Problemet er sjelden bevisst korrupsjon.

Langt oftere handler det om subtile skjevheter i hvordan vi tolker informasjon. Hjernen leter automatisk etter argumenter som støtter våre egne interesser, samtidig som den opplever seg selv som fullstendig objektiv.

Moralsk psykologi handler om identitet

Kanskje den viktigste lærdommen i boka er at moral ikke først og fremst er et spørsmål om regler.

Den handler om identitet.

Vi oppfører oss ærligst når vi kjenner kontakt med den personen vi ønsker å være. Når denne forbindelsen svekkes, blir det lettere å finne unnskyldninger.

Dette perspektivet peker videre mot forskning innen identitetspsykologi, selvbestemmelsesteori og moralsk utvikling. Moralsk handling oppstår ofte når verdiene våre oppleves som en integrert del av selvet, ikke bare som ytre regler.

En bok som utfordrer selvbildet

The Honest Truth About Dishonesty er først og fremst en bok om menneskelig selvforståelse. Den viser at de fleste av oss ikke lever etter en enkel oppdeling mellom godt og ondt. I stedet balanserer vi kontinuerlig mellom ønsket om personlig gevinst og ønsket om å være et godt menneske. Nettopp denne balansen skaper de små løgnene, de kreative unnskyldningene og de usynlige kompromissene som preger hverdagen.

Selv om enkelte av Arielys senere forskningsarbeider har blitt omdiskutert, står mange av bokas sentrale psykologiske temaer støtt i lys av bred forskning innen sosialpsykologi og atferdsvitenskap: betydningen av rasjonalisering, selvbedrag, sosiale normer og moralsk identitet. Boka utfordrer derfor ikke bare vår forståelse av løgn, men også vår forståelse av oss selv. Den minner oss om at ærlighet ikke først og fremst handler om å avsløre de få som jukser mest, men om å bli oppmerksomme på de små kompromissene vi alle er i stand til å inngå – ofte uten å merke det selv.