Gruppeterapi er en arena hvor man blir kjent med seg selv på en helt annen måte enn det man er vant til fra andre gruppesettinger. Noen kommer til vurderingssamtaler og sier at de har gode venner hvor de deler alt, og er derfor usikre på hvorfor de skal gå i gruppeterapi. Her vil jeg svare at vennskapsrelasjoner som oftest er helt annerledes enn terapeutiske relasjoner. Et vennskap forplikter på en helt annen måte, og man ønsker gjerne sine venner vel, noe som også begrenser oss til mer støttende og fortrøstningsfulle innspill når våre venner har det vondt. I gruppeterapi oppfordrer man deltakerne til å ikke omgås privat før de er ferdig i terapi. Poenget er å unngå at det etablerer seg vennskapsforhold som kompromitterer den åpenheten vi trenger i terapien.
Som gruppeterapeut står man ikke utenfor og analyserer det som foregår. Man er en del av hele prosessen, og jeg bruker alle mine opplevelser og følelser som verktøy. Jeg gir tilbakemeldinger og jeg får tilbakemeldinger som utvider min horisont hver dag. Jeg opplever at gruppeterapi er en felles reise hvor terapeutene er nødt til å bevege seg (utvikle seg) på linje med pasientene for å skape positiv vekst for gruppa som helhet og for den enkelte deltaker. Etter mange år i gruppeterapi ser jeg spesielt to ting som har forandret seg for min egen del. Jeg er mer glad i mennesker, og jeg er mindre redd.