Når alt skal forklares: Diagnosen, fortellingen og tapet av mening

Vi lever i en tid som dyrker forklaringen. Vitenskapens og teknologiens enorme gjennomslag har gitt oss en kultur der det å forstå betyr å måle, analysere, kategorisere og systematisere. Denne formen for rasjonalitet har løftet menneskeheten på utallige måter, men den har også forvandlet måten vi forstår oss selv på. I vår streben etter å forklare alt, risikerer vi å miste noe av det som gjør livet verdt å forstå i utgangspunktet – nemlig mening, sammenheng og fortelling.

Jerome Bruner beskrev for flere tiår siden hvordan mennesket har to fundamentalt forskjellige måter å forstå verden på. Den ene er den paradigmatisk-rasjonelle – den som søker universelle lover, klare distinksjoner og målbare sannheter. Den andre er den narrative – den som søker mening gjennom fortelling, relasjon og kontekst. Den første spør hvorfor; den andre spør hva det betyr. Den første søker forklaring, den andre søker mening.

Bruner advarte mot hva som skjer når den paradigmatisk-rasjonelle tenkemåten blir enerådende. Når alt skal forstås gjennom årsak og virkning, gjennom diagnostiske kategorier og standardiserte skjema, blir mennesket redusert til et sett av symptomer og variabler. Vi mister nyansene, kompleksiteten, og ikke minst – vår egen historie.

Denne tendensen preger i økende grad den moderne psykiske helsekulturen. Diagnosene – som i utgangspunktet var ment som hjelpemidler for å strukturere erfaringer og lette kommunikasjonen mellom fagfolk – har blitt bærende fortellinger om hvem vi er. Et menneske som får en ADHD-diagnose, får selvsagt også en forklaring. «Nå vet jeg hvorfor jeg er som jeg er.» Forklaringen gir lettelse, meningens etterligning. Men samtidig blir forklaringen ofte et nytt fengsel: «Jeg er sånn fordi jeg har ADHD.» Fortellingen stivner. Den åpner ikke lenger mot nye muligheter, men lukker seg rundt en medisinsk definisjon.

Denne formen for forståelse tilhører det Bruner kalte den paradigmatisk-rasjonelle tenkningen. Den søker presisjon og trygghet gjennom kategorisering. Men i menneskets indre liv fungerer ikke denne tryggheten som helbredelse. Den gir snarere en midlertidig struktur i møte med det kaotiske, men kan samtidig forsterke avstanden til det levende, spontane og skapende.

Den britiske barnelegen og psykoanalytikeren Donald Winnicott beskrev i sin tid et lignende fenomen på individnivå. Barnet, skrev han, finner trygghet i overgangsobjekter – et teppe, en bamse, en gjenstand som representerer morens nærvær i fraværet. Overgangsobjektet er ikke virkeligheten selv, men et symbol på trygghet. Når barnet modnes, kan det gi slipp på objektet og tre inn i den mer komplekse og levende verdenen av relasjoner og lek.

På mange måter kan diagnoser forstås som et moderne overgangsobjekt. De gir struktur i et uoversiktlig psykologisk landskap. De hjelper oss å håndtere uforståelig smerte og uro. De gir en form for mening når alt annet virker kaotisk. Men akkurat som med overgangsobjektet, ligger helingen i evnen til å kunne gi slipp på det – å ikke forveksle kartet med terrenget. Diagnosen kan være en døråpner, men den må ikke bli et rom vi låser oss inne i.

I vår kultur ser vi imidlertid en motsatt tendens. Diagnosen blir ikke bare et midlertidig holdepunkt, men en identitet. Den blir fortellingen vi forteller om oss selv. Og når vi identifiserer oss med diagnosen, forsterkes et annet trekk ved den paradigmatisk-rasjonelle tenkemåten: behovet for evaluering.

Den britiske psykiateren og kulturteoretikeren Iain McGilchrist har beskrevet dette på en fascinerende måte i sine arbeider om hjernens hemisfærer. Han hevder at vestlig kultur i stadig større grad har blitt dominert av det han kaller venstre hemisfærisk tenkning. Denne siden av hjernen ser verden gjennom detaljer, kategorier og instrumentell logikk. Den analyserer og evaluerer. Den deler opp virkeligheten i biter, setter merkelapper på alt, og søker kontroll gjennom språklige og kvantitative beskrivelser.

Den høyre hemisfæren, derimot, oppfatter helhet, sammenheng og mening. Den tåler tvetydighet, paradoks og emosjonell dybde. Den forstår verden relasjonelt og kontekstuelt – slik fortellingen gjør. Når venstre hemisfære dominerer, reduseres mennesket til en samling deler som kan måles og rangeres. Når høyre hemisfære får forrang, trer mennesket frem som en levende helhet i stadig bevegelse.

Diagnosekulturen er et uttrykk for denne venstrehjernede mentaliteten. Den tilbyr trygghet gjennom inndeling: syk eller frisk, normal eller avvikende, fungerende eller dysfunksjonell. Den gir oss tall, skjemaer og symptomer – og skaper en opplevelse av kontroll. Men samtidig driver den oss inn i en kontinuerlig evaluerende modus: Er jeg innenfor normalen? Er jeg nok? Er jeg frisk? Er jeg syk?

Denne evaluerende selvbevisstheten kan i seg selv være en form for psykisk belastning. Når mennesket hele tiden måler seg selv mot standarder, mister det kontakten med det spontane og umiddelbare. Det blir vanskelig å bare være, fordi man hele tiden er i ferd med å bli vurdert – både av seg selv og av systemet. Diagnosesystemet forsterker dermed den samme logikken som skaper uroen det forsøker å dempe.

ADHD-diagnosen illustrerer dette særlig tydelig. Mange mennesker opplever reell hjelp gjennom å få navnet på sin indre uro og oppmerksomhetsvansker. Diagnosen kan gi struktur, språk og rett til behandling. Men samtidig blir den et symbol på hvordan vi som samfunn stadig mindre tåler variasjon i menneskelig fungering. Der barn før fikk lov til å være urolige, dagdrømmende eller distraherte, tolkes disse egenskapene i dag som symptomer. Det som kunne vært forstått narrativt – som en del av barnets livshistorie, temperament eller relasjonelle erfaringer – blir oversatt til medisinsk språk.

Når vi lar den paradigmatisk-rasjonelle logikken dominere, mister vi evnen til å se mennesket som deltaker i en fortelling. Vi ser i stedet et individ med en feil, et avvik, en forstyrrelse. Og med det forsvinner også mye av menneskets egen makt til å skape mening.

Bruners distinksjon mellom de to forståelsesmodusene kan dermed leses som en advarsel mot en psykologisk kultur som søker sikkerhet gjennom forklaring. For tryggheten som ligger i å ha et navn på sin lidelse, kan også bli roten til et dypere ubehag: følelsen av å være fanget i et system som reduserer oss til noe vi ikke lenger kan forhandle med.

Winnicott ville kanskje sagt at vi som kultur lever i et slags falskt selv – et kollektivt narrativ som later som det forstår alt, men som har mistet kontakten med det spontane og levende. Vi har byttet lek mot system, mening mot måling, og nærvær mot forklaring.

Kanskje den største psykiske helseutfordringen i vår tid ikke handler om for lite kontroll, men om for mye. Vi har konstruert et språk som gir oss trygghet, men som samtidig fjerner oss fra det uforutsigbare og lekne som utgjør selve livets nerve. Det er i den narrative modusen – der hvor vi tillater tvetydighet, paradokser og følelser som ikke lar seg kategorisere – at heling skjer.

Kanskje er tiden inne for å gjenopprette balansen mellom de to måtene å vite på. Ikke å forkaste den paradigmatisk-rasjonelle, men å supplere den med fortellingens språk. For uten fortellingen mister vi kontakten med menneskets dypeste sannhet: at vi ikke bare er noe som kan forklares – vi er noen som hele tiden forsøker å forstå, å skape, å fortelle.