Misnøye med eget kroppsbilde kan føre til lav selvfølelse. Noen starter på slankeprogrammer som utvikler seg til en spiseforstyrrelse og depresjon.
Maia var en munter og utadvendt tobarnsmor. Da hun var 42 år gammel, ble hun advart om overvekt og anbefalt å gå ned i vekt. Hun smilte til legen og lovet å etablere sunnere vaner. Det var denne dagen hun begynte å hate kroppen sin mer enn noensinne. Hennes slanke og spreke ektemann syntes å være misfornøyd med Maia. I alle fal la hun merke til at han ikke alltid inviterte henne med i selskaper i jobbsammenheng slik som før. Barna var også flaue over utseende hennes på foreldremøtene. 35 kilo med overvekt førte til leddsmerter, søvnproblemer og pusteproblemer. Hun forsøkte å starte en sunnere livsstil ved å gå turer, men knærne ville ikke bære henne, og ryggsmertene forverret seg betraktelig. Hennes halvhjertede forsøk på å gå ned i vekt stagnerte like raskt som de hadde begynt.
Hennes favorittmat var pommes frites. Hun hadde vært misfornøyd med vekten sin lenge, men det var vanskelig å takle at familien så på henne med samme avsky som hun selv bar på. Hennes muntre oppsyn og velvilje ble en kunstig fasade som skjulte følelsen av utilstrekkelighet, selvhat og ensomhet.
Hun snakket med ektemannen, men han reagerte med lite engasjement for hennes plan om å gå ned i vekt. Det virket som om han ikke trodde på henne og hadde gitt henne opp, men denne gangen var hun seriøs. Hun forandret livsstilen sin slik at hun kunne nå målet, nemlig en familie som kunne være stolte av henne. Godteri og snacks ble ryddet ut av kjøkkenet (noe et ukeblad hadde anbefalt), og porsjonene med mat var en fjerdedel av det de normalt sett var. Fett var fullstendig bannlyst. Familien tok henne ikke på alvor, og fortsatte å tilby henne snacks og andre usunne deserter. Sakte men sikkert begynte hun igjen å smugle småsnacks inn i huset når de andre var ute. Hun la på seg, og ble enda mer besatt av mat. Etter hvert begynte hun å overspise og kaste opp etterpå. Det var det perfekte hjelpemiddelet. Hun fikk i både pose og sekk.
Etter gjentatte skuffelser på vekta begynte Maia å gå raskt ned i vekt. Hun var overveldet, hun hadde funnet den rette metoden. På ett år gikk hun ned 30 kilo. Hun opprettholdt en lykkelig fasade, men innvendig følte hun en uforklarlig tristhet. Hun ble mer og mer forvirret og distrahert. Hun gråt mye for ingenting. Hun begynte å miste interessen for barnas aktiviteter, selv om hun hardnakket hevdet at hun elsket dem. Det hadde hun alltid gjort. Hun hadde forventet at hun skulle føle seg lykkelig og munter etter å ha gått ned i vekt, men hun følte det motsatte. Hennes 10 år gamle datter som var veldig glad i moren sin fortalte ofte faren at ”mamma gråter på badet.” Før pleide Maia å se fram til at barna skulle komme hjem fra skolen. Hun brukte å lage mat til dem og høre på alle historiene fra skoledagen. I det siste hadde hun åpnet døren for dem og gått rett opp i annen etasje for å legge seg på sengen. Hun lå tiltaksløst i sengen mens barna kom inn i rommet og bombarderte henne med historier. Sønnen hennes hadde blitt tatt ut til fotballaget, og datteren var med i en skoleoppsetning. Hun forsøkte å smile, men ga til slutt opp.
Maias ektemann begynte å legge merke til sin kone. Først var han ganske likegyldig og konstaterte at vekttapet ikke gjorde så mye for utseende hennes. Hun ble ikke noe penere eller mer respektabel. Huden i ansiktet var løs og rynkete. Det var ikke spesielt innbydende eller vakkert, men hun hadde i alle fall oppnådd en sunnere vekt. Det virket som hun trengte mye søvn, og hun hadde ikke lenger noe ønske om at alt skulle være rent og pent i huset til enhver tid. Mannen hadde hørt henne brekke seg på badet noen ganger, men hun skyldte alltid på et lite tilfelle av magetrøbbel. Hun gikk ofte glipp av måltider, og var ofte stille og innesluttet når hun fullførte de pliktene i huset som hun fremdeles tok seg av. Alt var på sett og vis ok og mannen sank tilbake i en tilstand av likegyldighet. Den intime kontakten dem i mellom var så godt som forsvunnet. Kommunikasjonen hadde opphørt, selv den korte ‘hvordan var dagen din’ ble ignorert.
Mannen var stresset i jobb og tok sovepiller mot søvnløshet. De førte til at han hadde vanskeligheter med å våkne, hvorpå han sluttet å ta dem og la dem unna i en skuff.
En dag våknet ikke Maia opp slik hun pleide. Mannen sjekket pannen hennes, ikke noe feber. Datteren løp inn for å gi henne en klem før hun dro på skolen, men Maia åpnet ikke øynene. Hennes 12 år gamle sønn kom inn og kysset henne på pannen, hun reagerte ikke. Han spurte faren sin,’ tar mamma sovemedisiner?’
Skremt løp mannen bort til skuffen hvor han hadde oppbevart pillene. Boksen var tom.
Maia hadde tatt en overdose av sovetabletter. Hun ble fraktet til sykehuset i all hast, og de greide så vidt å redde henne. Selvsagt hadde det vært en misforståelse, rettferdiggjorde ektemannen. Det hadde vært mørkt, hun holdt boksen opp over munnen, og uheldigvis hadde hun fått i seg mer enn foreskrevet, forklarte hun. Legene var ikke overbevist.
Hun var synlig opprørt på grunn av innsprøytningene hun fikk. ”Vær så snill, dere må slutte å gi meg disse medisinene; Jeg vil ikke legge på meg igjen,” forklarte hun. Hun klaget over alle vektøkningsbivirkningene medisinene forårsaket.
Når datteren og sønnen kom på besøk, gikk datteren bort til henne og ga henne en klem og spurte; ”Mamma, du kommer ikke til å dø og dra din vei, sant?’ Sønnen så på henne på avstand. Maia så på datteren, hun forstod så vidt, men hun svarte ikke. Jentas hake skalv og hun så bedende på moren. Maia gråt igjen. Hun forsto ikke følelsene sine eller mangelen på dem. Hun brydde seg, men følte seg så tom. Hun forsto datterens nød, men følte ikke for å redusere den. Hennes sønns forvirrede stillhet ville normalt sett ha påført henne smerte, men nå følte hun ingenting. Hun ønsket hun kunne føle noe… Bare litt…
Hva er egentlig problemet i Maias og familiens fortvilte situasjon?
Forstå hjernen
Schmidt (2006, side 15) beskriver hjernen som et organ bestående av mye fett, ”spesielt fettsyrer som vi får direkte fra maten vi spiser.” Forfatteren beskriver også hjernen som et nettverk av ”nervefiber som sammenkobler ett område med et annet, greiner som knytter forskjellige regioner og knutepunkt sammen, og på den måten muliggjør kommunikasjon”. Nervecellene har en membran som består av fett. Komplekse kroppsfunksjoner krever rask forsendelse av nerveimpulser. Dette gjøres mulig ved hjelp av myelin, en blanding av fett, fettsyrer, kolesterol, fosfolipider og protein. Alle disse komponentene må komme fra kostholdet siden kroppen ikke kan produseres dette av seg selv, og de trenger selvfølgelig tilskudd for å fungere.
Bulimi
Når et familiemedlem begynner på et slankeprogram, vil familiens støtte nødvendigvis innebære en forståelse for humørforstyrrelsene eller forandringene i vedkommendes væremåte. Utviklingen av en besettelse i forhold til syn på eget kroppsbilde, på en slik måte at det er alt man tenker på, kan føre til etablering av dårlige og skadelige vaner. Mangelen på næring på grunn av frivillig oppkast etter at man har spist, er en spiseforstyrrelse, og disse symptomene klassifiseres som tungtveiende faktorer med hensyn til risiko for selvmord. Tatarelli, Pompili og Girardi (2007, side 155) siterer Orbachs observasjon om at ”misnøye med kroppen kan øke lidelse og forsterke selvødeleggende tendenser.” Watson (2007, side 6) forklarer bulimi som en ”type spiseforstyrrelse hvor en person overspiser og kaster opp.’ Denne lidelsen har flerfoldige psykiske og mentale helseimplikasjoner.
Noen tenker seg at bulimisk atferd er en måte å takle følelser på. Her ser man at personer som ikke våger å uttrykke egne følelser, meninger og behov, men snarere er opptatt av andre menneskers meninger og behov, ofte mister seg selv og kontakt med eget følelsesliv. De lytter mer til andres meninger enn å undersøke sine egne og symptomene er en følelse av tomhet og meningsløshet. Slike mennesker forklarer av og til at de ikke lenger vet hvem de er, og det er en naturlig konsekvens av å ikke lytte innover og ta hensyn til egne behov. Følelser som ikke kommer til uttrykk i språket, vil ofte komme til uttrykk på andre måter, og gjerne i kroppen. I denne sammenheng kan man tenke seg at en person med bulimi har et følelsesliv som kommer til uttrykk gjennom hunger eller såkalt oksehunger. Personens følelsesliv kanaliseres inn i sultfølelsen, og gjennom matorgier tilfredstilles følelsene, hvorpå man senere kvitter seg med dem gjennom oppkast. I et slikt perspektiv har bulimi en slags symbolsk funksjon i forhold til å forvalte følelser og kvitte seg med psykologisk ubehag gjennom uheldige spiseregimer.
Depresjon
Depresjon er en forstyrrelse i humøret som kan gå over av seg selv, men den kan også forbli over lengre tid og gradvis manifestere seg som en alvorlig og svært livshemmende tilstand. Ainsworth beskriver tilstanden som en tyv som gradvis sniker seg inn på livet og stjeler mening. Maia trenger psykologisk hjelp og grundig undersøkelse av de forskjellige faktorene som forårsaker både depresjon og selvmordstanker. Forbindelsen mellom mat, psykisk status og selvmord må sees i sammenheng med manglende og forstyrret inntak av mat. Maias ekstreme forhold til mat, hvor hun reelt sett nesten ikke tar til seg næring, har ført til kognitive svikt og en stadig dårligere bedømmelsesevne. Først og fremst må Maia få hjelp til å ta til seg næring før hun er tilgjengelig for psykologisk behandling for depresjon og tungsinn
Schmidt (2006, side 145) mener at det er en sammenheng mellom inntaket av fett og depresjon. ”For høye nivåer av blodkolesterol og triglyserider’ fører til at blodet blir tykkere og at oksygentilførselen til hjernen går saktere, og dette kan skape tilstander som depresjon og andre psykologiske plager. Forfatteren henviser til en bok som anbefaler et bestemt kosthold i forhold til å kurere depresjon: ”Kosthold med lite fett, agurkurtolje og inntak av fisk. For alvorlige tilfeller… kuhjerner.” Maia har vært på en diett hvor hun overspiser og kaster opp, og dette har ført til en mental forstyrrelse som kalles Bulimia nervosa. Ektemannens holding til familien og hans manglende oppmerksomhet i kombinasjon med Maias lave selvbilde fikk langsomt katastrofale følger for hele familien. Depressive tendenser og familiekonstellasjoner som har sklidd fra hverandre krever øyeblikkelig oppmerksomhet og en relasjonell investering fra alle parter.
Kilder Schmidt, Michael A. (2006). Brain-Building Nutrition. Frog Books.
Tatarelli, Roberto, Pompili, Maurizio & Girardi, Paolo (2007). Suicide in Psychiatric Disorders. Nova Publishers.
Watson, Stephanie (2007). Bulimia. The Rosen Publishing Group.