Positiv psykologi – mer enn bare positiv tenkning
En vitenskapelig vending mot menneskelig trivsel
Positiv psykologi vokste fram som en reaksjon på psykologifagets ensidige fokus på psykiske lidelser og avvik. I løpet av det 20. århundre var mye av psykologien orientert mot det patologiske – depresjon, angst, traumer og personlighetsforstyrrelser. På slutten av 1990-tallet tok psykologen Martin Seligman, sammen med kollegaer som Mihaly Csikszentmihalyi, initiativ til en ny gren av psykologien som i større grad skulle utforske hva som gjør livet verdt å leve. I stedet for å spørre hva gjør mennesker syke?, begynte man å spørre hva gjør mennesker friske, sterke og motstandsdyktige?
Positiv psykologi er ikke en oppfordring til å overse smerte og lidelse, men et vitenskapelig rammeverk som søker å forstå og fremme menneskelig trivsel (well-being), engasjement, mening og sterke relasjoner. Den bygger på empirisk forskning og inkluderer temaer som:
-
Positive emosjoner, som glede, takknemlighet og håp (Barbara Fredrickson).
-
Styrkebasert tilnærming, hvor man fokuserer på individuelle signaturstyrker (Christopher Peterson og Seligman).
-
Flow, en tilstand av full oppslukthet og mestring i aktiviteter (Csikszentmihalyi).
-
Psykologisk kapital, som inkluderer håp, optimisme, selvledelse og resiliens.
-
PERMA-modellen, utviklet av Seligman, som vektlegger fem grunnpilarer for trivsel: Positive emotions, Engagement, Relationships, Meaning og Accomplishment.
Dette er altså ikke naive forsøk på å ignorere livets vanskeligheter, men et forsøk på å forstå hvordan mennesker kan blomstre, selv i møte med utfordringer.
Misforståelsen: “Bare tenk positivt”
Til tross for sin akademiske opprinnelse, har positiv psykologi i populærkulturen ofte blitt redusert til slagord som “tenk positivt”, “manifestér det du ønsker deg” eller “visualiser suksess og den vil komme”. Dette er en forflatning av fagfeltet og kan i verste fall virke mot sin hensikt.
I boka Rethinking Positive Thinking: Inside the New Science of Motivation (2014) kritiserer psykologiprofessor Gabriele Oettingen denne typen forenklet positiv tenkning. Hun viser gjennom to tiår med forskning at det å dagdrømme om en ideell fremtid uten samtidig å forholde seg til virkelighetens utfordringer, ofte reduserer sjansen for faktisk fremgang.
Mental kontrast – optimisme med bakkekontakt
Oettingen introduserer konseptet mental kontrast som en motvekt til ukritisk visualisering. Metoden innebærer å først forestille seg et ønsket mål, for eksempel “jeg vil bli en mer tilstedeværende forelder”, og deretter identifisere de indre og ytre hindringene som kan stå i veien for dette, som for eksempel stress, mobilbruk eller manglende søvn.
Denne kombinasjonen av positiv visjon og realistisk vurdering av hindringer aktiverer motivasjon på en mer effektiv måte enn ren positiv tenkning. Forskningen hennes viser at de som bruker mental kontrast i større grad iverksetter konkrete handlinger og når målene sine, sammenlignet med dem som kun fokuserer på den ønskede fremtiden.
Hvorfor virker ikke alltid “tenk positivt”?
Når vi kun visualiserer en ideell fremtid, risikerer vi følgende:
-
Falsk tilfredsstillelse: Hjernen kan tolke de positive fantasiene som en slags psykologisk belønning, og dermed reduseres faktisk handlingsmotivasjon (Baumeister et al., 2001).
-
Unnvikelse av ubehag: Positiv tenkning kan bli en form for emosjonell unngåelse, hvor man overser reelle utfordringer i stedet for å møte dem konstruktivt.
-
Skyld og skam: Når vi ikke lykkes til tross for “positiv tenkning”, kan vi legge skylden på oss selv for å ikke ha “tenkt riktig”, noe som kan forsterke følelser av utilstrekkelighet.
Et mer nyansert syn på positiv psykologi
Gabriele Oettingen minner oss om at positiv psykologi ikke handler om å fornekte vanskelige følelser eller å legge et rosafarget filter over virkeligheten. Tvert imot handler det om å utvikle realistisk optimisme – en holdning som kombinerer håp og muligheter med ærlig erkjennelse av barrierer og motgang.
I tråd med eksistensiell psykologi, som understreker betydningen av å møte livets realiteter uten selvbedrag, kan Oettingens forskning også forstås som et korrektiv til psykologisk eskapisme. Menneskelig vekst skjer ofte i spenningsfeltet mellom ideal og realitet – mellom det vi ønsker og det vi faktisk står overfor.
Avslutning: Å tenke positivt på en mer intelligent måte
Positiv psykologi, riktig forstått, er ikke en oppfordring til å “se bort fra det vonde”, men en vitenskapelig informert praksis som søker å styrke menneskers evne til å finne mening, utvikle motstandskraft og bygge gode liv – på tross av motgang. Med Oettingens forskning får vi et viktig bidrag til denne innsikten: at håp og drømmer må stå i dialog med virkeligheten for å fungere som drivkraft for endring.
Kanskje er det nettopp dette som er det mest “positive” vi kan gjøre: Å møte livet som det er, med både klarhet og vilje.