Hvorfor saboterer vi oss selv? En psykologisk utforskning av selvsabotasje
Mennesker er paradoksale vesener. Vi setter oss mål, drømmer om et bedre liv, lover oss selv endringer – og likevel er det ofte vi som står i veien for vår egen fremgang. Vi trener ikke selv om vi vet det er bra for oss, spiser usunt selv om vi ønsker å ta vare på kroppen vår, og prokrastinerer selv når vi ønsker å lykkes. Dette fenomenet – å ødelegge for seg selv – omtales som selvsabotasje. Men hva ligger egentlig bak denne selvmotsigende atferden?
I boken Stop Self-Sabotage: Six Steps to Unlock Your True Motivation, Harness Your Willpower, and Get Out of Your Own Way (2019) presenterer psykolog og nevroforsker Dr. Judy Ho en forskningsbasert modell for å forstå og overvinne selvsabotasje. Med utgangspunkt i klinisk praksis og nevropsykologi argumenterer hun for at selvsabotasje ikke er et tegn på svakhet eller latskap, men snarere en (maladaptiv) overlevelsesstrategi, dypt forankret i menneskets grunnleggende behov for å søke belønning og unngå trussel.
Selvsabotasje som psykologisk forsvar
I sin kjerne handler selvsabotasje om konflikt mellom ulike psykologiske behov og strategier. Ifølge Dr. Judy Ho er de fleste former for selvsabotasje forsøk på å regulere indre stress og unngå emosjonelt ubehag. Det kan være frykt for å mislykkes, frykt for suksess og det ansvar det medfører, eller lav selvfølelse som gjør at man ubevisst mener man ikke fortjener suksess.
Freud beskrev allerede på begynnelsen av 1900-tallet hvordan mennesker kan handle i strid med sine bevisste mål som følge av ubevisste krefter – en idé videreutviklet innenfor både psykodynamisk teori og nyere forskning på selvregulering og motivasjon. Innenfor nyere kognitiv psykologi har man for eksempel sett på hvordan dysfunksjonelle antakelser og negative leveregler – slik Jeffrey Young beskriver i sin skjematerapi – kan føre til selvundergravende atferd. Hvis man for eksempel har en grunnleggende indre overbevisning om at "jeg er uverdig kjærlighet", vil man kanskje ubevisst ødelegge relasjoner som truer med å motbevise denne indre sannheten.
De underliggende motivene: Belønning og trussel
Dr. Judy Ho argumenterer for at selvsabotasje er drevet av to grunnleggende nevrobiologiske systemer: belønningssystemet og trusselreaksjonen. Disse systemene, som har vært avgjørende for vår overlevelse som art, skaper raske, følelsesstyrte responser: "Dette føles godt" (belønning), og "Dette føles farlig" (trussel). Når vi for eksempel setter oss et ambisiøst mål, kan hjernen vår tolke risikoen for å mislykkes som en trussel – og mobilisere strategier for å unngå denne faren, selv om strategiene undergraver våre langsiktige mål.
Denne dynamikken er godt dokumentert i forskning på "approach-avoidance conflict", særlig innen sosialpsykologi. Kurt Lewin (1935) og senere forskere har vist hvordan ambivalens mellom ønsket om gevinst og frykt for tap fører til passivitet og unngåelse – klassiske kjennetegn på selvsabotasje.
Seks trinn for å overvinne selvsabotasje
Dr. Judy Ho presenterer i sin bok en seks-trinns metode for å forstå og endre selvundergravende atferd. Modellen hennes er forankret i kognitiv atferdsterapi (CBT), motivasjonsteori og nevrovitenskap.
1. Identifiser din selvsabotasje-stil
Første steg handler om å bli bevisst på hvilke former for sabotasje man bruker – prokrastinering, unngåelse, selvkritikk, impulsivitet eller selvmedisinering. Å sette språk på problemet er avgjørende for endring, og her brukes blant annet journaling og kartleggingsteknikker.
2. Avdekk de underliggende kjerneantakelsene
Dette trinnet har paralleller til Youngs skjematerapi: Hva er de dypere overbevisningene som ligger bak selvsabotasje? Mange oppdager at de bærer på indre narrativer som "jeg fortjener ikke suksess" eller "jeg vil mislykkes uansett", noe som kan spores tilbake til tidlige tilknytningserfaringer og relasjonelle traumer.
3. Koble adferd til konsekvenser og identitet
Her fokuserer Ho på hvordan selvsabotasje ikke bare hindrer måloppnåelse, men også former hvordan vi ser oss selv. Ved å bevisstgjøre denne koblingen, og stille spørsmål som: "Hva sier dette om hvem jeg tror jeg er?", kan man begynne å endre sin selvoppfatning.
4. Rebalanser belønning og trussel
Gjennom teknikker som eksponering, visualisering og mental trening lærer man å møte det man frykter i stedet for å unngå det. Dette bygger psykologisk fleksibilitet – et sentralt begrep i nyere tilnærminger som Acceptance and Commitment Therapy (ACT).
5. Lag handlingsplaner med mikro-mål
Store mål skaper lett overveldelse, noe som kan trigge sabotasjemekanismer. Ved å dele opp mål i små, håndterbare steg, og knytte dem til konkrete tidsplaner, bygger man opp mestring og viljestyrke.
6. Styrk selvmedfølelse og mental robusthet
Til slutt vektlegger Ho hvordan utviklingen av et indre støttende klima – snarere enn et kritisk og dømmende – er nøkkelen til varig endring. Her finner vi paralleller til Kristin Neff sin forskning på selvmedfølelse og betydningen av å være en venn overfor seg selv i møte med nederlag.
Selvsabotasje som eksistensiell utfordring
Selvsabotasje er ikke bare en psykologisk dysfunksjon – det er også en eksistensiell utfordring. Som mennesker strever vi med ansvar, frihet og angst for muligheter. I likhet med Jean-Paul Sartres poeng om at vi er "dømt til frihet", peker selvsabotasje på det paradoksale i at friheten til å skape et godt liv også er skremmende. Den kan føre til handlingslammelse og unngåelse – eller destruktive mønstre som undergraver vår egen verdighet.
Den eksistensielle psykologen Rollo May beskrev hvordan angst for både suksess og fiasko kan hindre personlig vekst. Å leve autentisk krever mot til å tåle usikkerhet og risikoen for å feile – noe som gjør selvsabotasje forståelig, men også overkommelig, gjennom bevisstgjøring og ansvarstaking.
Avslutning
Selvsabotasje er en dypt menneskelig strategi – en måte å beskytte oss mot smerte, men som ofte resulterer i at vi fratar oss selv muligheten for glede og vekst. Med utgangspunkt i Dr. Judy Ho sin seks-trinns metode og støttet av teorier fra moderne psykologi, kan vi begynne å avdekke og endre disse mønstrene. Det krever selvrefleksjon, mot og vedvarende innsats, men gir oss i retur det mest dyrebare: friheten til å leve i tråd med våre verdier og muligheter.