De fleste av oss har vel ved ulike tidspunkt fundert på hva som gjør oss lykkelige. Er det morgenkaffen, å stryke et barnekinn, å bli lottomillionær eller kanskje det å oppleve noe nytt som er selve lykken i livet? Utallige selvhjelpsbøker har blitt skrevet og utallige selvutviklingskurs har blitt holdt, så det er ingen tvil om at interessen for dette temaet har vært stor. Nå har også vitenskapen kastet seg på bølgen, forskerne vil hjelpe oss med å kartlegge hva som gjør oss lykkelige og hvordan vi skal leve det gode liv. For ca 11 år siden ble det nye fagområdet positiv psykologi født, og i løpet av disse årene har forskningen utviklet flere interessante teorier som kan føre oss nærmere svaret på de store spørsmålene: Hva er lykke, hvordan finner man den, og varer den evig om man først har funnet den?

Hva er positiv psykologi?

Positiv psykologi er en forholdsvis ny retning innenfor psykologien som utfordrer det tradisjonelle synet på psykologi som et fagområde som først og fremst kartlegger sykdommer og mangler ved mennesket og samfunnet. Forskere innenfor den positive psykologien vil imidlertid ikke erstatte, men utfylle forskningsfeltet innenfor psykologi ved å fokusere på menneskets sterke sider, og på hvordan man kan oppnå en bedre livskvalitet og styrke mental helse.  

Dette fagområdet søker å være forebyggende og ikke bare helbredende, i den forstand at man fokuserer på positive faktorer ved individet og målsetningen er selvfølgelig å styrke menneskers mentale helse, og ikke bare reparere den ved skipbrudd. Positiv psykologi handler blant annet om positive subjektive opplevelser som velvære, tilfredsstillelse, flyt, vekst, lykke, optimisme og håp (Seligman, 2004). Et grunnleggende spørsmål innenfor positiv psykologi er hva som kjennetegner det optimalt fungerende mennesket.  

Det kan virke som om jakten på lykken og det gode liv er et nytt fenomen, som oppsto da Martin Seligman på slutten av 90tallet erklærte at en ny retning hadde oppstått i psykologien, nemlig positiv psykologi. De grunnleggende tankene i positiv psykologi er imidlertid ikke nye, de oppsto allerede tidlig i filosofiens historie. Aristoteles (384-322 f. k) hevdet bl.a. i The Nicomachean Ethics at lykke var å oppfylle sitt høyeste potensiale, og han hadde således en eudaimonisk tilnærming til lykken.   Videre kan man i positiv psykologi merke innflytelsen fra romantikken, eksistensialismen og humanismen. Forskerne innenfor denne fagretningen søker å utvikle de historisk grunnleggende tankene til å bli konkrete, levedyktige teorier.   I følge Brudal (2006) er målsettingen i positiv psykologi å finne frem til enkeltmenneskets styrke, å utvikle teorier og metoder som frigjør potensialet i menneskesinnet og å utvikle kunnskap om de områdene i livet som kan fungere som ”buffere” mot psykisk ubalanse.  

Hvis positive faktorer skal brukes som en ressurs i praktisk arbeid, for eksempel i skoler, behandling, og arbeidsliv, må det først utvikles et grunnleggende teoretisk rammeverk, og deretter passende måleinstrumenter. Siden positiv psykologi er en forholdsvis ny fagretning, er både det teoretiske grunnlaget og forskningsmetodene ennå i startfasen og langt i fra ferdig utviklet. Likevel er mye forskning utført på kort tid da oppslutningen og interessen for dette fagområdet har vært voldsom, særlig i USA som er kjent for å være opptatt av selvutvikling og livskvalitet. Innenfor positiv psykologi forskes det på humor, vennskap, flyt, mestring og positive karaktertrekk for å nevne noen faktorer blant mange, men det grunnleggende spørsmålet, som de fleste for øvrig funderer på i løpet av livet, er: Hva gjør mennesker lykkelige?

Emosjonelt og psykologisk velvære – to dimensjoner av subjektivt velvære  

Emosjonelt velvære

Flere har foreslått to ulike tilnærminger til det gode liv; hedonistisk velvære og eudaimonisk velvære (Selnes, Marthinsen & Vittersø, 2004; Waterman, 1993). Ordet hedonisme stammer fra det greske hedone som betyr lyst. Forskere innenfor den hedonistiske retningen mener nettopp at all adferd handler om streben etter behag og unngåelse av ubehag, og at man derfor følger lystprinsippet i jakten på det gode liv (Kahneman, Diener og Schwarz, 1999). Hedonisme i forbindelse med psykologiske aspekter blir også kalt emosjonelt velvære, da det er følelsene som står i sentrum i denne retningen. Man oppnår høy emosjonell velvære ved å være positiv innstilt til livet og ved å føle en generell tilfredshet ved tilværelsen. Betrakter man glasset som halvfullt fremfor halvtomt, har man kommet langt i så måte.   Betegnelsen emosjonelt velvære kan imidlertid være noe mangelfullt da kognitive elementer også inkluderes. Det kognitive aspektet handler om individets evaluering av sin sinnsstemning og tilstand, noe som betyr at tankene påvirker følelsene. Diener og Suh (2000) definerer emosjonelt velvære som de kognitive og affektive konklusjonene mennesker trekker når de evaluerer sin eksistens.  

For dersom man er deprimert i en periode, er det situasjonen man er i, eller måten man tenker på situasjonen som gjør at man er nedtrykt og lei seg? I klinisk terapi der den kognitive innfallsvinkelen eller tanken står sterkt, mener man at det hovedsakelig er måten man selv evaluerer situasjonen på som avgjør den emosjonelle tilstanden. Derfor er det viktigste i en slik behandlingsform å endre tankemønsteret. Kort sagt; tenk positivt, og du føler deg bedre. Dette er også grunntanken bak loven om tiltrekning som er blitt svært kjent i det siste, bl.a gjennom boken The Secret av Rhonda Byrne. Denne teorien sier at om man tenker på det man ønsker seg og visualiserer drømmene sine, vil man handle slik at drømmene vil bli oppfylt, og man vil bli et lykkeligere menneske. 

Psykologisk velvære

Tilhengere av den eudaimoniske retningen mener derimot at lykke ikke handler om kun å oppnå velbehag og unngå ubehag. De fremhever at det viktigste er selvaktualisering, kreativitet, personlig vekst og det å oppfylle menneskers høyeste potensiale. Ordet eudaimonia kommer fra den greske forstavelsen ”eu” som betyr ”godt,” og det greske ordet ”daimon” som kan oversettes med ”indre potensial.” Dette begrepet utspringer fra filosofen Aristoteles, som mente at det høyeste av alle tilgjengelige goder for mennesket var lykke, basert på livslang selvutvikling.  

Eudaimonisk forskning setter altså mer likhetstegn mellom psykologisk velvære og lykke (Keyes, Shmotkin & Ryff, 2002). En måte å oppnå psykologisk velvære på er i følge denne tradisjonen å utføre altoppslukende aktiviteter hvor man glemmer både tid og sted. Tilstanden man er i ved en slik opplevelse, kalles flyt og er en bevissthetstilstand (Csikszentmihalyi, 1999). Mennesker er ikke alltid klar over at de gjennomgår en kreativ prosess. Opplevelser som gir flyt, er verdifulle for sin egen del og er indre motiverte. Slike opplevelser kan være arbeid, kreative aktiviteter, bilkjøring, musikk, sport, spill eller religiøse ritualer. Flyt kan også ha utspring i andre aktiviteter som man opplever som involverende og meningsfulle. Csikszentmihalyi mener at opplevelser av flyt bidrar til bedre livskvalitet ved at man lever i øyeblikket og i pakt med evner, konsentrasjon og iherdighet. Likevel er ikke sammenhengen mellom flyt og livskvalitet selvsagt, i og med at mennesker ikke nødvendigvis er lykkelige i løpet av hendelsen. Årsaken kan være at de i flytprosessen er for involverte i oppgaven til å reflektere over om de er lykkelige. Etter at hendelsen er over, kan de derimot rapportere om en følelse av altoppslukende positiv tilstand (Csikszentmihalyi, 2002).   Ryan og Deci (2000) tar utgangspunkt i disse to tilnærminger til det gode liv, og deres selvdetermineringsteori (SDT) opererer innenfor den psykologiske velværetradisjonen. De antar likevel at selvrealisering og personlig vekst ofte medfører og opptrer samtidig med hedonistisk/emosjonelt velvære. Ryan og Deci (2000) hevder at mennesket har en iboende tendens til å søke å oppnå psykologisk vekst, og de studerer hvilke behov som er basis for en indre motivasjon, og dermed for psykologisk velvære. Disse behovene er, i følge Ryan og Deci, autonomi, kompetanse og tilhørighet.  

Noen tilhengere av den eudaimoniske tradisjonen, blant annet Ryan og Deci, mener altså at selvrealisering både kan medføre og opptre samtidig med emosjonelt velvære.   Vittersø (2005) argumenterer derimot for at emosjonelt velvære og personlig vekst er to separate dimensjoner i en dynamisk livskvalitetsmodell. Gjennom personlig vekst og selvaktualisering opplever man følelser av engasjement, inspirasjon og interesse, mens man gjennom emosjonelt velvære opplever glede og tilfredshet. Slik behøver man ikke å være lykkelig i ordets bredeste, hedonistiske forstand, selv om man opplever personlig vekst. Emosjonelt velvære kan oppleves som øyeblikkslykke, mens psykologisk velvære gir en senere effekt; og først ved senere kognitiv oppfattelse knyttes gjennomførelsen av de indre motiverte aktivitetene til positive følelser.   Hjerneforskning kan også støtte teorien om at velvære består av ulike positive følelser. I 1954 oppdaget Olds og Mildner gjennom et eksperiment på rotter et nytt senter i hjernen. Med målet om å lokalisere lærestrukturer i det sentrale nervesystemet påførte Olds og Mildner (1954) rottene elektriske sjokk, men gjorde det tilfeldigvis i feil del av hjernen. De fant ved denne feiltagelsen at dersom rottene fikk mulighet til selv å stimulere hjernen med elektriske sjokk ved å trykke inn en tapp som ga elektriske signaler tusenvis av ganger på rad, ville rottene heller gjøre dette enn å spise, drikke eller ha sex. Den oppdagede hjernestrukturen har senere blitt betegnet som lystsenter (pleasure center) noe som viser at forskere i ettertid har koblet stimuleringen til lystbasert adferd.  

Panksepp (1998) hevder imidlertid at rottene ikke føler tilfredsstillelse når de stimulerer seg selv, men heller nysgjerrighet og intens interesse. Panksepp betegner hjernestrukturen som er involvert i slik adferd, for SEEKING senteret og anser denne hjernestrukturen for å være annerledes enn lystsenteret, hvor systemet for likevekt mellom glede og smerte ligger.   I følge Vittersø et al. (2005) underbygger lokaliseringen av to ulike hjernesentre teorien om at følelser som engasjement og interesse knyttes til indre motiverte aktiviteter og forventninger om måloppnåelse, mens følelser som tilfredshet og glede knyttes til utbytte og direkte måloppnåelse.

Sosialt velvære

Forskning på velværefeltet skiller altså mellom emosjonelt velvære og psykologisk velvære som to dimensjoner av subjektivt velvære. Begge disse dimensjonene peker på individuelle kvaliteter, som emosjoner, måloppnåelse, selvaktualisering, frihet og autonomi. Dersom man skal være lykkelig, må man enten oppnå noe, eller være noe i seg selv. Mennesker lever imidlertid ikke alene i eget univers, de lever i konstante relasjoner til andre mennesker. Mennesker har i likhet med andre pattedyr et grunnleggende behov for tilhørighet, og allerede fra spedbarnstadiet knytter man nære relasjoner til viktige tilknytningspersoner. Lykke er sterkt korrelert med å ha nære personlige relasjoner, og fravær av relasjoner er assosiert med ulykkelighet og depresjon (Baumeister & Leary, 1995).  

Utallige studier i sosialpsykologien handler om individers forhold til hverandre og til den sosiale gruppen, i form av gruppepress, evaluering og konformitet. Ofte blir slike sosiale fenomener sett på som noe negativt i sosialpsykologiske studier, og mye dreier seg derfor om hvordan man kan rette på dette. Markus og Kitayama (1994) mener imidlertid at et slikt negativt syn på sosiale fenomener skyldes en vestlig tankegang, som springer ut i fra et individualistisk perspektiv. De hevder at man i mer kollektivistiske kulturer ser annerledes på det vi kaller gruppepress og konformitet ved at man verdsetter sosiale aspekter og harmoni i den sosiale gruppen. Flere studier innenfor selvpsykologien peker på slike kulturelle forskjeller i hvordan man definerer selvet. Individualistiske kulturer, som Nord-Amerika og Europa, definerer gjerne selvet som autonomt og selvstendig, mens kollektivistiske kulturer, som f. eks østasiatiske land, definerer selvet ut i fra relasjoner til andre mennesker og tilhørighet i grupper. Det er mulig at studier om subjektivt velvære og lykke også er påvirket av vestlig individualisme, og at man derfor fokuserer i høy grad på individuelle mål og prosesser, uten å inkludere sosiale prosesser.  

Ryan og Deci (2000) inkluderer riktignok tilhørighet som et basisbehov som må dekkes for optimal psykologisk velvære. Men de oppfatter sosial tilhørighet som en sosiokontekstuell ramme rundt individet, som individet kan utfolde sin autonomi og frihet innenfor. Dette er i tråd med vestlig tankegang hvor sosiale faktorer kun blir et rammeverk. Dersom de sosiale faktorene er tilfredsstillende og man har en tilhørighet til gruppen, er individet fri til å utøve sin autonomi og kompetanse og således oppnå en optimal psykologisk velvære. I denne teorien blir altså den sosiale faktoren hovedsaklig et verktøy for å oppnå optimal psykologisk velvære. Dette kan for øvrig sammenlignes med Maslows (1968) behovsteori, hvor et laverestående behov (sosial tilhørighet) må tilfredsstilles for å oppnå et høyerestående behov (selvaktualisering).  

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse som ”en komplett tilstand av fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller svakelighet” (WHO, 1948). I likhet med dette definerer Keyes (2005) mental helse som en komplett tilstand hvor individer er fri for psykopatologi, de er blomstrende og har høy grad av emosjonelt, psykologisk og sosialt velvære. Dersom det sosiale aspektet er avgjørende for en slik definisjon av mental helse, kan mangel på sosialt velvære i ytterste konsekvens føre til en patologisk tilstand. Flere studier har også vist at sosial ekskludering fører til depresjon, dårligere fysisk helse og lavere grad av livskvalitet (MacDonald & Leary, 2005).  

Sosiale relasjoner som gir sosial støtte gjennom informasjon, hjelp og uttrykk for omsorg, bedrer derimot helsen ved at de synliggjør at noen bryr seg, at man er verdsatt og at man tilhører et gjensidig nettverk (Oppedal, Røysamb & Sam, 2004). Ved å bare fokusere på individualistiske faktorer, som selvrealisering, egne mål og konsumering av livets goder, kan individet til slutt fylles opp av seg selv og oppleve tomhet og meningsløshet.

Det individualistiske selvet = det tomme selvet?

Selvpsykologien er nært relatert til positiv psykologi. Når det gjelder hva som gjør oss lykkelige, må vi se bak det universelle og også vurdere personlige faktorer.   Selvpsykologer har vært uenige om selvet er enhetlig og konsistent eller om det er mer komplekst og oppdelt i flere selv. Noen psykologer har snakket om selvet som flere selv, blant annet William James og Carl Rogers.  

James (1890/1950) betegner selvet som det materielle selvet, det sosiale selvet og det spirituelle selvet. Dette er en teori som sammenfaller i stor grad med eksistensialistenes ulike opplevelsesverdener, samt med teorier innenfor positiv psykologi som også legger vekt på flere dimensjoner av velvære. Rogers (1961) derimot bruker begrepet idealselvet om det en person vil være, og det virkelige selvet om den personen man egentlig er eller kan bli. Rogers teori sammenfaller mer med eudaimonisk tilnærming til velvære, hvor nettopp selvrealisering og personlig vekst står i fokus. En slik oppfatning av selvet som individualistisk og selvaktualiserende, er blitt kritisert av blant annet Cushman (1990) for å være et utslag av vestlig tenkning og således ikke overførbart til andre deler av verden. Han kritiserer også dette synet på selvet fordi det mangler relasjonelle aspekter og kun fokuserer på individet i den private sonen.  

Cushman hevder at selvet etter andre verdenskrig har utviklet seg mot et tomt selv i vår vestlige kultur. Dette skyldes i stor grad at man fokuserer på individualisme, og at man opplever fravær av sosiale aspekter som fellesskap, tradisjoner og delt mening.   Han fremhever at individet i sin søken av seg selv konsumerer goder, kalorier, opplevelser, partnere og terapeuter for å unngå fremmedgjøring. Han mener det er beklagelig at mennesker som føler en indre tomhet, blir møtt av psykoterapeuter som vil forsterke nettopp de tingene som har forårsaket problemet i utgangspunktet; nemlig individets autonomi og uavhengighet, samt evnen til mestring. Cushman (1990) beskriver konsumering og fokus på individualitet som medvirkende årsak til mentale sykdommer som narsissisme og borderline. Dette er sykdommer som blir stadig mer utbredt, og som muligens reflekterer tiden vi lever i.  

I tillegg nevner han populærkulturens fokus på konsumering, politiske valgkamper hvor man fremhever karisma fremfor kritisk tankegang og økningen av oppløste relasjoner. For å forebygge slike lidelser kan det være hensiktsmessig å fokusere på menneskets tilhørighet og dets relasjon til andre mennesker.   Det sosiale selvet; altså selvet slik det blir oppfattet av andre mennesker gjennom hvordan man oppfører seg i sosiale situasjoner, har blitt skjult bak fokuseringen på det individualistiske selvet. Sosiale dimensjoner ved tilværelsen blir mindre vektlagt i dagens vestlige samfunn. Dette kan man observere i ulike sammenhenger, som for eksempel gjennom språket. Nafstad (2005) gjennomførte en systematisk kartlegging av det norske språket som ble brukt i media mellom 1984 og 2004, og hun kartla hvilke begreper som økte i frekvens og hvilke begreper som gikk ned i frekvens.  

Begreper som ble mer brukt i løpet av disse tyve årene, var blant annet utbrenthet, kunde og kjøpe, mens ord som omtanke, samhold og tilhørighet ble redusert. I følge Nafstad kan språket bidra til å skape en ideologi hvor individet og dets interesser står i fokus, mens sosiale relasjoner kommer i skyggen. Man kan imidlertid heller ikke se bort i fra at språket reflekterer en endring som har funnet sted i samfunnet, og at språket fungerer mer som speil enn som våpen.

Subjektive definisjoner av begrepet lykke

Det kan virke som om det er langt mellom forskernes definisjoner av lykke/velværebegrepet, og den vanlige mannen i gatas definisjon på hva lykke er. Begreper som emosjonelt og psykologisk velvære blir fjerne og vanskelige å finne essensen i, dersom de ikke blir delt opp i mindre og mer dagligdagse begrep.   Det er ikke gjort så mange undersøkelser hvor enkeltindivider selv definerer hva de ser på som lykke. Men det er viktig å gå å ut i fra at mennesker har ulik oppfatning om hva man legger i begrepet, og man må derfor undersøke deres kognitive referanser.  

Rojas (2004) studerte i en stor undersøkelse i Mexico hva mennesker legger i begrepet ”det lykkelige liv.” 1540 respondenter skulle i spørreskjemaet vurdere åtte ulike begreper og deres relevans for et lykkelig liv. Disse åtte begrepene er utsprunget fra en filosofisk tilnærming og representerer ulike tankeretninger om hva lykke er. Rojas fant at mennesker har ulike oppfatninger om hva et lykkelig liv er, avhengig av blant annet sosioøkonomiske forhold og demografiske variabler som alder, kjønn og utdannelse. I tillegg er menneskers oppfatninger av det gode liv basert på individuelle kognitive referanser. Men til tross for ulikheter i begrepstolkningen fant Rojas at omtrent en fjerdedel av respondentene relaterte til definisjonen ”lykke er å være tilfreds med det man har og den man er.”Denne definisjonen tilhører den filosofiske retningen som vektlegger tilfredshet i lykkebegrepet. Definisjonen som tilhører en utopisk tankeretning (”lykke er et uoppnåelig ideal som vi bare kan forsøke å nå”) oppnådde dårligere oppslutning i undersøkelsen. Det ble også funnet at individer som hadde en utopisk referanse, gjennomsnittlig oppga lavere grad av subjektiv lykke.  

I undertegnedes masterundersøkelse fra 2006, hvor respondentene besto av studenter fra NTNU, ble de samme definisjonene på lykke brukt, men i tillegg var det definisjoner som omhandlet den sosiale velværen, den psykologiske velværen og en definisjon som omhandlet materiell velstand.  

I denne undersøkelsen ble det funnet at den sosiale definisjonen ”å elske noen og bli elsket tilbake” veide tyngst for studentenes lykkefølelse. Flesteparten av respondentene forbindte altså lykke med kjærlighet. Definisjonen ”å føle seg glad og tilfreds med tilværelsen” skåret også høyt, etterfulgt av ”å være sammen med familie og venner.” Definisjonene ”et uoppnåelig ideal som vi bare kan forsøke å nå” og ”å oppnå materielle goder” oppnådde lavest oppslutning i undersøkelsen. Disse resultatene tyder på at sosialt velvære og generell tilfredshet er høyt forbundet med lykke for studenter.  

Er lykkenivået stabilt eller avhengig av situasjon?

Er det slik at en gang lykkelig, betyr alltid lykkelig? Har mennesker en grunntone som enten går i dur eller moll, eller er lykkenivået situasjonbestemt?   Når det gjelder disse spørsmålene, strides forskerne innenfor den positive psykologien. I tillegg til Rojas (2004) mener flere velværeforskere at mennesker har et relativt stabilt subjektivt velværenivå, som følge av stabile personlighetsdisposisjoner (Diener et al., 2005). Disse hevder at genetiske komponenter påvirker menneskers disposisjon for lykke. Selv om hendelser i livet kan påvirke individets subjektive velvære, mener de at individet tilpasser seg disse endringene og returnerer til sitt biologiske tilpasningsnivå.  

Andre velværeforskere hevder derimot at individets subjektive velvære vil endres med betingelsene i individets liv. Disse hevder blant annet at mennesker som oppfyller personlige mål og som deltar i meningsfulle aktiviteter, oppnår et bedre velværenivå. Dersom de samme menneskene stagnerer i forhold til mål og deltagelse i ulike arenaer, vil velværenivået likeledes reduseres. 

Spiller alder, kjønn og sivil status noen rolle for hvor lykkelig man er?

Velværeteoretikere som mener at lykkenivået er situasjonsbestemt, mener også at demografiske variabler spiller inn på individets velvære.  Ryff & Singer (2005) fant eksempelvis i den amerikanske undersøkelsen ”MacArthur Foundation national study of successful midlife” (MIDUS) forskjeller i subjektivt velvære i forhold til alder. De fant imidlertid at alder påvirket de ulike komponentene av subjektivt velvære forskjellig. Betydningen av aspekter som mestring av miljøet og autonomi/frihet viste seg å øke med alderen, mens målsetning i livet og personlig vekst skåret høyest i yngre år og avtok med alderen. Når det gjaldt positive relasjoner til andre mennesker, var det liten aldersvariasjon.  

Ryff og Singer (2005) studerte også kjønnsforskjeller i MIDUS-undersøkelsen, og resultatene indikerte at kvinner opplever høyere subjektivt velvære enn menn. Særlig gjelder dette i forhold til sosialt velvære. I masterundersøkelsen fra NTNU (Føll, 2006) ble det også funnet at kvinner opplever noe høyere sosialt velvære enn menn. Dette er viktige motpoeng til undersøkelser som viser at kvinner er mer disponerte for depresjon enn menn. Det tilbakeviser imidlertid ikke kjønnsforskjellene når det gjelder depresjon, men det utvider helhetsbildet ved å indikere at psykologiske svakheter kan eksistere side om side med psykologisk styrke (Ryff & Singer, 2005).   Kanskje er det slik at kvinner er mer åpne når det gjelder psykisk helse og søker mer sosial støtte? Dette kan i så fall gi utslag på både undersøkelser som måler depresjon og undersøkelser som måler sosialt velvære. Teorien om at kvinner og menn har ulik måte å kommunisere på, støttes også av at menn i åpne intervjuer vurderer relasjoner som en nøkkelkomponent til velvære (Ryff, 1989).  

I spørreundersøkelser med lukkede svaralternativer oppgir menn at sosiale faktorer ikke er så avgjørende for velvære, mens de altså i andre sammenhenger vektlegger sosialt velvære i like stor grad som kvinner. Kanskje kan det være slik at menn har forholdsvis lett for å snakke om positive faktorer i intervjuer, mens de finner det vanskelig å rapportere om dårlig psykisk helse.   Det er også studier som tyder på at sivil status, påvirker individets velvære. I følge den norske levekårundersøkelsen for studenter (Statistisk sentralbyrå, 2006), er det mer sannsynlig at enslige studenter har nedsatt psykisk helse enn de som lever i parforhold. Resultatene fra  masterundersøkelsen fra NTNU (Føll, 2006) viser også at mennesker som lever i etablerte forhold, opplever høyere grad av subjektivt, emosjonelt og sosialt velvære enn enslige mennesker. I en undersøkelse utført av Hendrick og Hendrick (2000) om lykke og kjærlighet ble det funnet at mennesker som var forelsket, var lykkeligere enn andre mennesker. Likeledes var mennesker i kjærlighetsforhold mer lykkelige enn enslige. Det kan tyde på at vennskap og positive relasjoner er viktig for individets velvære og helse, men at kjærlighetsrelasjoner gir størst utslag for den subjektive velværen. Når det gjelder korrelasjoner, kan sammenhengen imidlertid gå begge veier. Det kan være slik at mennesker i forhold er lykkeligere, men det kan også være at mennesker som er lykkelige også lettere tiltrekker seg partnere enn andre mennesker. 

Kilder

Aristoteles (384-322 f.kr, utgave 1995). Den nikomacheiske etik. Danmark: Det lille Forlag.

Baumeister, R. F. & Leary, M. R. (1995). The need to belong: Desire for interpersonal attachment as a fundamental human motivation. Psychological Bulletin, 117, 497-529.

Brudal, L. F. (2006). Positiv psykologi. Bergen: Fagbokforlaget.

Csikszentmihalyi, M. (1999). If we are so rich, why aren’t we happy? American Psychologist, 54, 821-827.

Csikszentmihalyi, M. (2002). Flow. London, Sydney, Auckland, Johannesburg: Rider.

Cushman, P. (1990). Why the self is empty. Toward a historically situated psychology. American Psychologist, 45, 599-611.

Diener, E., & Suh, E. M. (Eds.). (2000). Culture and subjective well-being. Cambridge, US: The MIT Press.

Diener, E., Lucas, R. E., & Oishi, S. (2005). Subjective well-being. I C. R. Snyder & S. Lopez (Eds.), Handbook of positive psychology (s.63-73). Oxford: Oxford University Press.

Føll, M. T. (2006). Emosjonelt, Psykologisk og Sosialt Velvære: Tre Dimensjoner av Subjektivt Velvære.Masteravhandling i sosial og samfunnspsykologi. Trondheim: NTNU.

Hendrick, S. S & Hendrick, C. (2000a). Linking romantic love and sex. Texas Tech University: Lubbock.

James, W. (1950). The principles of psychology (2 vols.). New York: Dover. (Originalt publisert i 1890 av Holt).

Kahneman, D., Diener, E., & Schwartz, N. (1999). Well-Being: The foundations of hedonic psychology. New York: Russell Sage.

Keyes, C. L. M., Shmotkin, D. & Ryff, C. D. (2002). Optimizing well-being: The empirical encounter of two traditions. Journal of Personality and Social Psychology, 82, 1007-1022.

Keyes, C. L. M. (2005). Mental illness and/or mental health? Investigating axioms of the complete state model of health. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 73, 539-548.

MacDonald, G. & Leary M. R. (2005). Why does social exclusion hurt? The relationship between social and physical pain. Psychological Bulletin, 131, 202-223.

Markus, H. R., & Kitayama, S. (1994). The cultural construction of self and emotion: Implications for social behavior. I S. Kitayama & H. R. Markus (Eds.), Emotion and culture (s. 89-130). Washington, DC: APA.

Maslow, A. H. (1968). Toward a psychology of being (2nd ed.). New York: D. Van Nostrand.

Nafstad, H. (2005). Forholdet mellom individualisme og fellesskap: En utfordring for positiv psykologi.Tidsskrift for Norsk Psykologiforening, 42, 903-909.

Olds, J. & Mildner, P. (1954). Positive reinforcement produced by electrical stimulation of septal area and other regions of rat brain. The Journal of Comparative Physiological Psychology, 47, 419-427.

Oppedal, B., Røysamb, E., & Sam, D. L. (2004). The effect of acculturation and social support on change in mental health among youth immigrants. International Journal of Behavioral Development, 28, 481-494.

Panksepp, J. (1998). Affective neuroscience. The foundation of human and animal emotions. Oxford: Oxford University Press.

Rogers, C. R. (1961). On becoming a person. A therapist’s view of psychotherapy. London: Constable.

Rojas, M. (2004). A conceptual – referent theory of happiness: Heterogeneity and its consequences. Social Indicators Research, 74, 261-294.

Ryan, R. M., & Deci, E. L. (2000). Self-determination theory and the facilitation of intrinsic motivation, social development, and well-being. American Psychologist, 55, 68-78

Ryff, C. D. (1989b). Happiness is everything, or is it? Explorations on the meaning of psychological well-being. Journal of Personality and Social Psychology, 57, 1069-1081.

Ryff, C. D., & Singer, B. (2005). From social structure to biology. I C. R. Snyder & S. Lopez (Eds.), Handbook of positive psychology (s.541-555). Oxford: Oxford University Press.

Selnes, M., Marthinsen, K., & Vittersø, J. (2004). Hedonisme og eudaimonia: To separate dimensjoner av livskvalitet? Tidsskrift for norsk psykologiforening, 41, 165-179.

Seligman, M. E. P. (2004). Positive psychology, positive prevention, and positive therapy. I C. R. Snyder & S. Lopez (Eds.), Handbook of positive psychology (s. 1-8). Oxford: Oxford University Press.

Statistisk sentralbyrå (2006): Studenters levekår 2005. Rapporter 2006/22, Statistisk sentralbyrå.

Vittersø, J. (2005). Lykken er mangfoldig. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 42, 913-917.

Vittersø, J., Dyrdal, G. M. & Røysamb, E. (2005). Utilities and capabilities: A psychological account of the two concepts and their relation to the idea of a good life. Paper presented at The 2nd Workshop on Capabilities andHappiness, University of Milano – Bicocca, Italy.

Waterman, A. (1993). Two conceptions of happiness: Contrasts of personal expressiveness (eudaimonia) and hedonic enjoyment. Journal of Personality and Social Psychology, 64, 678-691.

World Health Organization. (1948). World Health Organization constitution. I Basic Documents. Geneva: Author.