Mennesket består av en uløselig forbindelse mellom kropp og psyke. Vi er dessuten sosialt konstruert på den måten at vi ”blir oss selv” i møte med andre mennesker. I tillegg formes vi i tett kontakt med den kulturen og det sosioøkonomiske systemet vi fødes inn i. Med andre ord blir vi mennesker som følge av våre evolusjonsmessige tilpasninger, biologiske disposisjoner, evne til å integrere og tolke informasjon, tilknytning til omsorgspersoner, samfunnets kulturelle klima og samfunnets kollektive organisasjonsstrukturer og sannsynligvis mye mer. Det er ingen overdrivelse å si at vi er resultatet av en kompleks utviklingslinje.  

Når mennesket ønsker å utvikle seg selv, er det derfor vanskelig å vite hvor man skal ha sitt fokus. Dersom man ønsker en generell utvikling mot mer energi, overskudd og balanse, holder det ikke å konsentrere seg om kun én utviklingspraksis. Forskning viser at en konstruktiv og selvutviklende bevegelse hos mennesket handler om å utøve flere ulike selvutviklingspraksiser på en gang. I denne artikkelen vil jeg forsøke å underbygge denne påstanden, samt peke på fire ulike strategier som til sammen kan representere et solid utgangspunkt for personlig vekst. (Denne artikkelen bygger på materiale hentet fra Ken Wilber 2000, 2004 & 2006).  

Ken Wilber er en amerikansk filosof og psykolog med en fremragende oversikt over all verdens tanketradisjoner. I sine beskrivelser av det psykologiske landskapet drar han veksel på alt fra naturvitenskap til orientalsk mystikk. Han evner å inkludere alle de store visdomstradisjonene i forståelsen av mennesket, og han ender ikke opp (som så mange andre) i en spekulativ blanding av tilfeldig metafysikk. Undertegnede anbefaler Wilber for alle som er interesserte i ”livets mysterier” og menneskets muligheter.

Wilber er en autoritet innenfor «holistisk» filosofi, men også i forhold til menneskets selvutviklingsmuligheter. Foreløpig finnes det et par bøker av Wilber på norsk. Den ene er en oversettelse av en sentral og ganske lettlest bok, og den andre er en generell introduksjon til Wilbers filosofi. Vi vil anbefale begge:  

• Den integrale visjonen – en svært kort introduksjon til den revolusjonerende integrale tilnærmingen til livet, Gud, universet og alt mulig annet 
• Helhet og dybde veiviser til Ken Wilbers integrale filosofi

Man trenger på sett og vis en særdeles god oppskrift på selvutvikling for å kvalifisere sin ”indre verden” for bevegelse mot mer balanse og overskudd. En slik oppskrift er vanskelig å definere presist, men som nevnt viser forskning at kombinert trening på tvers av ulike disipliner har best effekt. Dersom man setter av tre timer i uka til selvutvikling, og fyller disse timene med fysisk trening og psykoterapi, vil resultatet bli bedre enn hvis man prioriterte psykoterapi fremfor trening og vice versa.

Hvis man i tillegg inkluderte avspenningsøvelser eller yoga i treningsøkten, er det flere undersøkelser som antyder at et slikt trippelprogram er mer effektivt enn bare trening og terapi, selv om man ikke utvider antall timer per uke. Hvis man skal sette opp et rimelig godt program for psykologisk utvikling og avansement i forhold til vårt eksistensielle gravitasjonspunkt (la oss si at det er et samlebegrep for den totale psykologiske, relasjonelle, emosjonelle, intellektuelle, fysiologiske og sosioøkonomiske kapitalen til mennesket), anbefales grovt sett en kombinasjon av:

• Fysisk trening
• Meditasjon
• Psykoterapi
• Lese og studere

Fysisk trening

Trening har en beviselig effekt både på kropp og psyke. Det bør foregå flere ganger i uken og ha en tilpasset intensitet med målsetninger om forbedring. Trening påvirker veldig mange forhold ved menneskelivet. Det kan øke selvdisiplin, kontroll og styrke selvtillit. Kroppsbevissthet er et viktig aspekt ved psykisk helse, og dermed er trening i ulike fasonger et avgjørende element for mennesker som ønsker å ha et bæredyktig selvutviklingsprosjekt. Det nytter ikke å håndtere selvutvikling som en utelukkende åndelig eller intellektuell affære. Det mentale maskineriet er en immanent del av kroppen, og dermed uløselig forbundet med alt fra åndelig, eksistensiell, mental, intellektuell og fysisk selvutvikling. 

Psykoterapi (på seg selv?)

Psykoterapi kan bidra til håndtering av psykologisk ubehag og utvikle vår selvbevissthet på en måte som både gir en personlig gevinst samt en positiv innflytelse på våre relasjoner til andre mennesker.   

Gjennom psykoterapi, eller det man kan kalle en ”talekur”, er mye av hensikten å implementere tanker og refleksjon mellom impuls og handling. For Freud handlet det om å avdekke det ubevisste materiale og legge det under Egoets fleksible kontroll (fri vilje). Ideen er at mange mennesker har vonde erfaringer med seg fra tidlig oppvekst eller andre traumer i livet. Disse erfaringene forankres i vår ”emosjonelle grunnmur” og forstyrrer vår oppfattelse av oss selv og tilværelsen senere i livet. En person som har vokst opp med svært kritiske foreldre, kan eksempelvis komme til å føle seg mislykket uansett hva de gjør senere i livet. De bygger i visse henseende sitt liv på en antakelse om at de aldri kan gjøre noe rett. Kritiske foreldre kan ha hatt et behov for å ”vinne” eller være ”bedre enn sine barn”, noe som fargelegger barnets personlighet på en uheldig måte. Barnet kan komme til å oppleve seg som ”mislykket” uten å se hvordan dette henger sammen med foreldrenes behov for å være overlegne. Poenget i psykoterapi er å avkode eller erkjenne slike psykologiske dynamikker, og deretter jobbe med å endre sin selvfølelse på bakgrunn av ny innsikt. I dette tilfelle ville det handle om at den ”mislykkede” personen innser at vedkommende ikke er evneveik, men er henført til en slik selvforståelse på grunn av foreldrenes psykologiske underskudd. Deretter har denne ødeleggende selvoppfattelsen blitt en slags selvoppfyllende profeti hvor personen har møtt verden med en underliggende idé om å være udugelige og mindre verdt enn andre.  

Tilværelsen blir selvfølgelig krevende og slitsom når vi opplever verden som en arena preget av frykt, underlegenhet og stridigheter. Dersom vi i slike situasjoner evner å innta nye perspektiver, oppnår vi en større fleksibilitet som ofte vil dempe følelsen av anspent ubehag. Tanken er at livskvaliteten øker i takt med evnen til å innta større og mer romslige perspektiver på seg selv og verden. Dermed vil en bevegelse oppover i ”bevissthetshierarkiet”, altså oppnå større grad av selvbevissthet (jf. Freud om å gjøre det ubevisste bevisst), gi seg til kjenne som mer ro og balanse fordi man har større evne til å håndtere vanskelige situasjoner uten å havne i ”krig” eller alltid gi opp fordi man likevel er ”udugelig”. Psykoterapi er blant annet en praksis som nettopp går inn for å øke pasientens evne til å innta nye og mer smidige perspektiver på egen identitet og personlige stil i håndteringen av livet.  

Psykoterapi er ikke bare en praksis som anbefales for mennesker som sliter psykisk. Det kan også være en selvutviklende prosess for ”folk flest”. Det handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser, og derigjennom vinne nye muligheter og mer trygghet på egen person og egne ferdigheter.   Det er imidlertid ikke alle som har tid, anledning, lyst eller økonomiske midler til å gå i psykoterapi. Da er spørsmålet om man kan (psyko)analysere seg selv? Er det egentlig mulig å drive psykoterapi på seg selv? Svaret er ”Ja” med forbehold 

Vi sitter alle fast i vår egen ”virkelighetstunell” som styrer måten vi tenker, føler og handler på. For å trenge ut av sin vante virkelighetstunell må vi først erkjenne at vi alltid er bundet til noen mer eller mindre snevre måter å tolke tilværelsen på. Vi må gjøre våre vante virkelighets-tunneler om til gjenstand for analyse. Vi må se os selv utenfra, og det er ikke så lett på egenhånd, men det er altså mulig.

Meditasjon

Mens psykoterapi beskjeftiger seg med selvoppfattelse, baserer meditasjon seg på ”generelt vedlikehold av psyken” på måter som ikke er direkte relatert til vår identitetsforståelse. Meditasjon eller yoga kan nesten betraktes som en slags smøring av våre mentale ressurser. En godt trenet yogi har ofte en velutviklet mental disiplin som setter ham i stand til å opprettholde psykisk balanse i mange situasjoner. Vedkommende har ofte en berømmelsesverdig kontroll på destruktiv impulsivitet, hvorpå vedkommende bebor evnen til å gi stort rom for refleksjon mellom impuls og handling. Gjennom meditasjon og ”emosjonell kroppsbeherskelse” unngår man i større grad impulsive utfall. Eksempelvis er det større sjanse for at man kommer til å omformulere en sleivete bemerkning som kan virke sårende på andre. Man rekker å være oppmerksom på følelser og tanker før man eventuelt reagerer. På den måten vil meditasjon hjelpe oss å avverge utageringer av emosjonelle impulser hvor man enten skader seg selv eller andre.

En god meditasjonspraksis kan gi oss evnen til indre ro og hvile på en måte som styrker vår mentale energi, hvorpå vi vinner et overskudd i den ”mentale økonomien” som derved kan omsettes på en mer konstruktiv og uhindret måte i våre forskjellige livsprosjekter. Meditasjon er ofte vanskelig for et vestlig intellekt som er vant til å operere i tanker og fortrinnsvis definerer seg selv på bakgrunn av sin (ustanselig) kontemplerende virksomhet, men likevel er det i dag en stigende og nærmest eksplosiv interesse for meditasjon og yoga. I tusenvis av år har ulike versjoner av meditativ praksis ligget innbakt i de fleste store visdomstradisjonene, og i dag er det tydelig at vi ser verdien av denne arven.  

Meditasjon er en teknikk som har potensial til å influere ganske betydelig på menneskets nevrobiologi, samtidig som det synes å påvirke menneskets psykologiske velbefinnende på en litt annen måte enn psykoterapi. Meditasjon handler om kontroll på kroppslige responser og indre uro. I terapi lager vi teorier på oss selv for å skape en større forståelse av oss selv. I meditasjon er man klar over at mennesket har et Ego som ofte er i underskudd, noe som fører til symptomer og uhensiktsmessige livsprosjekter som handler om å skape seg selv, om og om igjen. I Østlige tradisjoner forstår man Ego som et sosialt spillfekteri og en størrelse i stadig forandring. Dermed ønsker man å utvikle seg ”åndelig” eller utenfor egoets innflytelse. Man ser på Ego som noe mennesket fanges i hvor symptomene er det man kan kaller mentalt støy. Mennesker bekymrer seg og lar den ene tanken avløse den andre, noe som hele tiden binder oss fast til en bekymringsfull undertone, og et liv som handler om å vinne noe i fremtiden, eller forhindres av vonde minner fra fortiden. Meditasjon er derfor en praksis som skal forankre mennesket i her-og-nå. Det er et forsøk på å fremkalle den umiddelbare følelsen av å leve uten tankenes forstyrrende plapring som i siste ende fører til angst, utmattelse og magesår.

Som psykolog i møte med østlige tradisjoner, som for eksempel Zen Buddhisme, har forskjellen på psykoterapi og de meditative strategiene hatt en tendens til å forvirre. I Zen blir man fortalt at hensikten er å glemme, transcendere eller se gjennom sitt eget Ego, mens man i psykoterapi får hjelp til å styrke, befeste og forankre det samme Ego. Dette synes umiddelbart motstridende. Som psykolog er man skolert innenfor en rekke skoler som alle har et bud på hvordan man skal løse konfliktene som Ego står ovenfor. Man undersøker sine ubevisste impulser, sine selvkritiske tilbøyeligheter og omgivelsenes krav for å stålsette vårt eget Ego i forvaltning av vår ”mentale økonomi”. Innenfor ulike versjoner av meditasjon handler det som regel om det motsatte. Det handler ikke om konfliktløsning og bekymret tankegods, men evnen til å ”fjerne” seg fra mentalt støy og tilstrebe en oppmerksomhet på øyeblikket. Man forøker å forankre seg selv i en umiddelbar følelse for livet uten å jage verken frem eller tilbake. Rett og slett bare ”være”. Som nevnt kaller jeg dette en slags smøring av vårt mentale maskineri, og jeg tror ikke et godt og helhetlig selvutviklingsprosjekt kommer utenom en eller annen form for yoga og meditasjon.  

Lese og studere

Det siste elementet som inngår i en sunn selvutvikling handler om å lese eller sette seg inn i nye teorier og perspektiver på verden. Det er anbefalt at man fra tid til annen forsøker å begripe seg på et fagområde eller en teori som man på forhånd ikke har noe kjennskap til. Tanken er at nye perspektiver er psykisk sunt, og i kombinasjon med ovenstående kan det fungere på en selvrealiserende måte. Målet med en slik kombinert livspraksis er å utvikle seg selv og vinne ny innsikt og kvalitet i livet.

I psykoterapi handler det om å forstå seg selv på flere forskjellige måter. Dersom man er snever i synet på seg selv, mister man fleksibilitet og livet vil bli vanskelig å leve. Psykoterapi handler om fortolkning og stadig flere innfallsvinkler til utvikling og selvforståelse. Dette siste elementet, nemlig lesing, i ”oppskriften” på selvutvikling handler også om å innta flere perspektiver på livet.  Et viktig aspekt ved psykisk sunnhet handler nettopp om evnen til å innta flere perspektiver på én gang, mens psykiske lidelser ofte handler om å sitte fast i destruktive feiltolkninger av seg selv og sin situasjon. Sykdom handler om å fanges i rigide perspektiver som anstifter ensporet tenkning, og det er rett og slett farlig, noe som synes å være tilfelle både på individnivå og på gruppenivå.  

Dersom man vokser opp på et fjell i et hvilket som helst kontinent og utelukkende leser tekster knyttet til en spesielt dogmatisk trosretning uten å forholde seg til noen andre livsanskuelser eller perspektiver, er det nok mer sannsynlig at man kan henledes til en ganske ensporet verdensforståelse som videre kan føre til katastrofale og svært ødeleggende handlinger. For å unngå at vi handler på feilinformasjon eller unyansert informasjon, er det avgjørende at mennesket leser flere bøker fra flere ulike og gjerne motstridende perspektiver. På den måten vinner man ofte en ydmykhet som er avgjørende både for egen og andres del.

Når man leser en bok, må man ofte leve seg inn i en annen forståelse og opplevelse av verden. På den måten får man stadig flere perspektiver på tilværelsen, noe som igjen borger for mer ydmykhet og evnen til å se nyanser i ulike problemstillinger. Vidsyn og evnen til å sjonglere mange perspektiver på samme sak, gjør at man i større grad unngår konflikt, slik som ofte oppstår når den ene bombastiske verdensanskuelsen møter den andre.  

For tiden leser mange, deriblant meg selv, Min Kamp av Knausgård. Mange opplever denne lesingen som svært berikende, kanskje ikke nødvendigvis for det at Knausgård sitt liv er så interessant, men fordi man vil kunne kjenne igjen mange av hans fornemmelser og opplevelser. Knausgård har etter min mening en strålende evne til å sette ord på fornemmelser som ligger litt i skyggen av bevisstheten. Kanskje har vi vært i en situasjon hvor vi følte et visst ubehag, men ikke tok noen videre notis av dette. Stadig vekk finner jeg igjen slike situasjoner i Knausgård sitt liv, og han har, til forskjell fra meg hvertfall, virkelig tatt notis av de små og til dels unnselige elementene i enhver sammenheng. Han setter ord på ting som sannsynligvis alle opplever, og dermed gjør han det synlig. Innholdsmessig er jeg ikke så interessert i alt denne mannen har foretatt seg, men måten han formidler ”ikke-artikulerte fornemmelser i mellommenneskelige situasjoner” setter jeg stor pris på. Han gir meg gjenkjennelse og et språk jeg kan bruke. Denne lesingen gir meg på sett og vis et sterkere verbalt verktøy til å utvide forståelsen av mine egne opplevelser, og da tenker jeg gjerne på de opplevelsene som jeg foreløpig bare identifiserer som ”ubehagelige”. I et slikt henseende kan Knausgårds bøker kanskje sies å ha et visst egenterapeutisk element i seg, som kan være et ledd i en selvutviklingsprosess slik vi har drøftet ovenfor. Det er ikke sikkert han hjelper oss til å forstå verden i en større sammenheng, men slik jeg ser det, kan han være med på å utvide det indre følelsesregister på en bemerkelsesverdig måte. Vi anbefaler Knausgård!

I en travel hverdag er det ikke alltid man har tid til å lese. Noen løser dette probelemt ved hjelp av lydbøker. På den måten kan man ofte få med seg mye god litteratur mens man eksempelvis vasker opp eller støvsuger. Det krever litt simultankapasitet, men det kommer seg raskt med litt øvelse.   Lesing handler imidlertid ikke bare om denne typen dannelsesromaner som gir gjenklang i leseren, men også om å sette seg inn i andre fagfelt man ikke kan noe om fra før. Her er det i større grad en intellektuell trening man begir seg ut på.  

Konklusjon

Ignoranse og dogmatisme angår oss uansett hvor det utfolder seg, og i mange sammenhenger kan det være dødelig. I politikk og religion er det dødelig i den grad det antar krigerske dimensjoner, noe vi daglig er vitne til blant annet i Gaza, og de fleste av oss husker den grufulle episoden i New York den 11. september 2001 eller Utøya 22. juli 2011. De destruktive sammenstøtene av hensynsløs fiendtlighet er langt på vei et resultat av ensporede verdensanskuelser. Det gjelder både i den kollektive og den private sfæren. På makronivå resulterer det i internasjonale konflikter eller borgerkriger, mens på et personlig nivå kan det gi seg utslag i selvdestruktiv atferd med døden til følge. Alt for ofte ser man mennesker som er fanget i et ensporet negativt selvbilde og handler på sine destruktive oppfattelser av et liv som virker meningsløst. En lukket verdensanskuelse er ofte sørgelig akkompagnert av mange destruktive følelser og territoriale markeringsbehov tuftet på selvusikkerhet og frykt, noe som ofte skriver seg fra traumatiske erfaringer eller utrygge omgivelser. Dette, mangel på en bred og integrert anskuelse, er uten tvil det mest problematiske trekk ved den menneskelige psyke. Slik jeg forstår selvutvikling, handler det om å bevege seg videre mot stadig større forståelser av seg selv og verden. Samtidig handler det om å vedlikeholde kroppen og psyken på en måte som muliggjør vekst og videreutvikling.  

I denne sammenhengen er evnen til å se seg selv utenfra helt avgjørende. Vi er bundet av noen livsmønstre som styrer måten vi tenker, føler og handler på. Ved å gjøre disse mønstrene bevisst, kan vi også endre oss i positive retninger. Vi kan bli mer fleksible, åpne og nysgjerrige på livet og dermed komme fordømmelsene, fordommene og mistilliten i forkjøpet. Vi kan lære å ta mer ansvar for måten vi er på ved å se oss selv utenfra. Det kan styrke både vår emosjonelle og sosiale intelligens. Det handler ikke alltid om innholdet i tankene eller innholdet i en konflikt, men om måten vi tenker på og måten vi uttrykker våre meninger.     

Dersom man virkelig går inn for selvutvikling, bør man altså inkludere de fire ovenstående elementene. Trening handler om kroppen, meditasjon handler om forholdet mellom kropp og psyke, mens psykoterapi handler om vårt psykologiske repertoar. Intellektet stimuleres av lesing, og det overordende målet handler om å utvide sine perspektiver slik at man kan handle mer fleksibelt og nyansert i møte med livets utfordringer. Dersom jeg selv skulle inkludere flere elementer i den totale ”selvutviklingspakka”, hadde jeg sannsynligvis fokusert på noe kreativt og skapende, og ikke minst noe sosialt. Sosial samhandling, eksempelvis i form av lagsport, er sannsynligvis utviklende på veldig mange nivåer. Når alt kommer til alt er det vår evne til å skape gode og gjensidig givende relasjoner til andre mennesker som ofte utgjør den viktigste meningsbærende bjelken i livet.  

Hovedpoenget med selvutvikling er å leve mer, føle mer og oppleve mer. Det handler om mer sorg og mer glede og mer evne til å takle livets motbør. Det handler om livskvalitet og balanse.  

Kilder

• Wilber, Ken (2000). Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution, (2. Ed.), Shambhala Publications, USA.
• Wilber, Ken (2004). Kosmic Consciousness. Sounds True, USA. (lydbok). Wilber, Ken (2006). Integral Life Practice Starter Kit [Box set, DVD-ROM], Sounds True, USA.