Erving Goffman og kunsten å spille seg selv

Den kanadisk-amerikanske sosiologen Erving Goffman regnes som en av de mest innflytelsesrike samfunnsforskerne i det 20. århundret. I boken The Presentation of Self in Everyday Life presenterer han en idé som ved første øyekast kan virke både overraskende og litt provoserende: Menneskelig samhandling ligner teater. Vi går ikke bare gjennom livet som spontane og autentiske individer. Vi opptrer også som skuespillere som kontinuerlig forsøker å påvirke hvordan andre mennesker oppfatter oss. Denne grunnideen har hatt enorm innflytelse på moderne psykologi, sosialpsykologi og sosiologi, og den gir oss et fascinerende blikk på hvordan identitet formes i møte med andre mennesker.

Goffman var ikke opptatt av å avsløre mennesker som falske eller uærlige. Tvert imot ønsket han å forstå hvordan sosialt liv faktisk fungerer. Hvordan vet vi intuitivt hvordan vi skal oppføre oss i ulike situasjoner? Hvorfor snakker vi annerledes til sjefen enn til våre nærmeste venner? Hvorfor føles det naturlig å tilpasse oss ulike sosiale sammenhenger? For Goffman ligger svaret i at alle sosiale situasjoner har sine egne regler, forventninger og roller. Identiteten vår er derfor ikke bare noe vi har, men også noe vi gjør.

Hverdagslivet som en scene

Goffmans mest kjente metafor er at samfunnet fungerer som et teater. Hver sosial situasjon er en scene hvor mennesker forsøker å gi et bestemt inntrykk av seg selv. Når vi møter andre, presenterer vi en versjon av oss selv som passer til situasjonen. Vi ønsker kanskje å fremstå som kompetente, vennlige, morsomme, intelligente eller omsorgsfulle. Derfor velger vi ord, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og handlinger som støtter det inntrykket vi ønsker å skape.

Dette betyr ikke nødvendigvis at vi lyver. Goffman skiller mellom det han kaller den oppriktige og den kyniske aktøren. Den oppriktige aktøren tror selv på rollen han spiller. En lærer som genuint identifiserer seg med rollen som pedagog, eller en terapeut som virkelig ønsker å hjelpe sine klienter, spiller ikke et skuespill i vanlig forstand. Rollen er blitt en del av deres identitet. Den kyniske aktøren, derimot, tror ikke nødvendigvis på rollen, men spiller den fordi situasjonen krever det. En selger som smigrer en kunde uten å mene det, er et eksempel på dette. De fleste av oss beveger oss imidlertid mellom disse ytterpunktene. Vi kan være oppriktige i noen situasjoner og mer strategiske i andre.

Masken vi bærer

Et sentralt begrep hos Goffman er det han kaller «fronten». Dette er alt det ytre utstyret vi bruker for å definere situasjonen og presentere oss selv for andre. Fronten består både av omgivelsene rundt oss og vår personlige fremtoning. Klær, stemmebruk, holdning, kroppsspråk og ansiktsuttrykk inngår alle i denne presentasjonen.

Vi forventer at disse elementene henger sammen. Dersom en dommer møter opp i joggebukse, eller en kirurg virker usikker og uforberedt, oppstår det en følelse av at noe ikke stemmer. Rollen og fremtoningen passer ikke sammen. Derfor arbeider mennesker kontinuerlig med å skape det Goffman kaller uttrykksmessig sammenheng.

Dette minner om sosialpsykologiske teorier om selvpresentasjon. Psykologer som Mark Leary har senere vist hvordan mennesker er dypt opptatt av hvordan de fremstår i andres øyne. Behovet for sosial aksept er så grunnleggende at vi kontinuerlig justerer vår atferd for å passe inn i gruppene vi tilhører.

Idealiserte versjoner av oss selv

Goffman observerte at mennesker ofte presenterer idealiserte versjoner av seg selv. Vi fremhever trekk som passer med samfunnets verdier og skjuler sider som kan oppfattes som mindre attraktive. Vi ønsker å fremstå som mer organiserte, kompetente, moralske eller vellykkede enn vi kanskje føler oss på innsiden.

Interessant nok handler dette ikke alltid om å overdrive egne styrker. Noen ganger nedtoner mennesker også positive egenskaper for å passe inn i sosiale forventninger. Goffman beskriver for eksempel hvordan kvinner historisk sett kunne skjule sin intelligens eller kompetanse for å fremstå mer feminine i en kultur som forventet at menn skulle være de kunnskapsrike. Atferden ble ikke styrt av hvem de egentlig var, men av hva publikum forventet av dem.

Denne innsikten peker mot et viktig spørsmål: Hvor mye av personligheten vår er egentlig et resultat av våre egne ønsker, og hvor mye er formet av de forventningene vi møter fra omgivelsene?

Frontstage og backstage

Kanskje Goffmans mest berømte idé er skillet mellom frontstage og backstage. Frontstage er den delen av livet hvor vi opptrer foran et publikum. Her forsøker vi å opprettholde en bestemt rolle og kontrollere inntrykket vi gir. Backstage er derimot stedet hvor vi kan senke skuldrene, ta av masken og slippe rollen for en stund.

En servitør som smiler vennlig til gjestene på restauranten, befinner seg på frontstage. Når han går inn på kjøkkenet og sukker over en krevende kunde, er han backstage. Her kan han uttrykke følelser og tanker som ikke passer inn i den rollen han spiller overfor kundene.

Backstage er avgjørende fordi ingen mennesker klarer å opprettholde en sosial rolle hele tiden. Vi trenger rom hvor vi kan slappe av, uttrykke frustrasjon, være uperfekte og hente oss inn igjen. Dersom skillet mellom disse sonene bryter sammen, oppstår ofte ubehag. Vi ønsker sjelden at våre private samtaler skal bli offentlige, eller at våre profesjonelle masker skal falle av foran feil publikum.

Hemmeligheter og sosial orden

En annen viktig innsikt hos Goffman er at sosialt liv avhenger av kontroll over informasjon. For å opprettholde et bestemt inntrykk må mennesker styre hva andre får vite om dem. Dette innebærer ikke nødvendigvis løgn, men selektiv åpenhet. Vi viser noen sider av oss selv og holder andre skjult.

Goffman beskriver ulike typer hemmeligheter som bidrar til å opprettholde sosiale roller. Noen hemmeligheter kan være såkalte «mørke hemmeligheter» som ville undergrave hele forestillingen dersom de ble avslørt. Andre hemmeligheter fungerer som intern kunnskap som styrker følelsen av fellesskap innenfor en gruppe. Sosiale fellesskap er derfor ikke bare bygget på det som deles, men også på det som holdes tilbake.

Denne observasjonen er interessant i lys av moderne sosiale medier. Plattformene våre fungerer ofte som enorme frontstage-områder hvor mennesker presenterer nøye kuraterte versjoner av livet sitt. Bak skjermen finnes det imidlertid alltid en backstage som publikum sjelden får tilgang til.

Når masken sprekker

Selv de mest vellykkede forestillingene er sårbare. Mennesker gjør feil, mister kontrollen eller avslører sider ved seg selv som ikke passer med rollen de forsøker å opprettholde. Goffman kaller dette kommunikasjon utenfor rollen. Det kan være små glipper, spontane utbrudd eller kommentarer som avslører noe annet enn det offisielle inntrykket.

Slike øyeblikk er spesielt interessante fordi de minner oss om at ingen rolle fullstendig kan oppsluke personen som spiller den. Vi har alltid flere sider ved oss selv enn det som kommer til uttrykk i en bestemt situasjon. Bak enhver sosial rolle finnes det alternative identiteter, tanker og følelser som bare delvis får plass på scenen.

Her nærmer Goffman seg eksistensielle filosofer som Jean-Paul Sartre, som mente at mennesker stadig risikerer å bli fanget i sosiale roller og definisjoner. Vi blir læreren, terapeuten, forelderen eller lederen, og glemmer at disse rollene bare representerer deler av vår identitet.

Identitet som et sosialt prosjekt

Goffmans viktigste bidrag er kanskje ideen om at identitet ikke er en fast kjerne skjult inne i individet. Identitet oppstår i samspill med andre mennesker. Hvem vi er, formes kontinuerlig gjennom de situasjonene vi deltar i, de rollene vi spiller og de forventningene vi møter.

Dette betyr ikke at det ikke finnes noe autentisk selv. Men Goffman utfordrer forestillingen om at autentisitet er noe som eksisterer uavhengig av relasjoner. Selv de mest personlige sidene ved oss utvikles i møte med andre mennesker og innenfor bestemte sosiale rammer.

The Presentation of Self in Everyday Life er derfor langt mer enn en bok om høflighet eller sosial etikette. Det er en dyptpløyende analyse av hvordan sosial virkelighet skapes og opprettholdes. Goffman viser at samfunnet ikke bare består av institusjoner og regler, men også av millioner av små forestillinger som utspiller seg hver eneste dag. Vi er alle skuespillere på livets scene, men samtidig er vi også publikum for hverandres forestillinger. Det er gjennom dette komplekse samspillet at både identitet, relasjoner og sosial orden oppstår.