Frihetens byrde – hvorfor Jean-Paul Sartre mente at vi selv må skape meningen med livet

Da den franske filosofen, dramatikeren og forfatteren Jean-Paul Sartre holdt foredraget Existentialism is a Humanism i Paris høsten 1945, befant Europa seg i ruinene etter andre verdenskrig. Millioner av mennesker var døde, gamle sannheter var knust, og troen på at historien beveget seg mot stadig større fremskritt hadde fått et brutalt tilbakeslag. I denne situasjonen stilte Sartre et av filosofiens mest grunnleggende spørsmål: Hvordan skal et menneske leve når det ikke finnes noen guddommelig plan, ingen objektiv mening og ingen forhåndsbestemt menneskelig natur? Svaret hans ble utgangspunktet for en av det tjuende århundrets mest innflytelsesrike filosofiske retninger – eksistensialismen.

Selv om Sartre ofte blir fremstilt som en mørk og pessimistisk tenker, er budskapet hans egentlig overraskende optimistisk. Han mener ikke at livet er meningsløst. Han mener at mening ikke er noe vi finner, men noe vi skaper. Nettopp derfor er vi friere – og samtidig mer ansvarlige – enn vi liker å tro.

Eksistensen kommer før essensen

Den mest berømte formuleringen hos Sartre er at «eksistensen går forut for essensen». Dette høres teknisk ut, men uttrykker en enkel idé med store konsekvenser.

En kniv blir laget med et bestemt formål. Før den eksisterer, vet håndverkeren allerede hva den skal brukes til. Dens essens – dens natur og hensikt – eksisterer før selve kniven blir til. Dersom Gud hadde skapt mennesket på samme måte, ville også vi hatt en forhåndsbestemt natur og et klart livsformål.

Men Sartre avviser denne tanken. Mennesket blir først kastet inn i verden. Først deretter former vi oss selv gjennom valgene vi tar. Vi blir ikke født med en ferdig identitet eller skjebne. Vi skaper den gradvis gjennom livet.

Fra et psykologisk perspektiv innebærer dette et radikalt syn på personlig utvikling. Identitet er ikke en fast størrelse, men en kontinuerlig prosess. Hvem vi er, avgjøres ikke først og fremst av hvem vi var i går, men av hvordan vi handler i dag.

Friheten vi ikke kan flykte fra

Mange drømmer om frihet, men Sartre hevder at friheten også er en byrde. Han beskriver mennesket som «dømt til å være fritt». Vi har ikke valgt å bli født, men når vi først eksisterer, kan vi ikke unnslippe ansvaret for hvordan vi lever.

Dette betyr ikke at vi kan kontrollere alt som skjer med oss. Sartre benekter ikke at mennesker fødes inn i svært ulike livsvilkår. Noen vokser opp med kjærlige foreldre, andre med vold eller omsorgssvikt. Noen rammes av sykdom, fattigdom eller diskriminering. Disse forholdene begrenser handlingsrommet vårt.

Likevel mener Sartre at vi alltid har en viss frihet til å velge vår holdning og våre handlinger innenfor de rammene vi har fått. Denne tanken peker frem mot senere psykologiske teorier om mestring og psykologisk fleksibilitet. Selv når omstendighetene ikke kan endres, kan vi ofte påvirke hvordan vi forholder oss til dem.

Angsten som følger med friheten

Denne friheten er imidlertid ikke bare befriende. Den skaper også angst.

Sartre beskriver hvordan mennesker ofte forsøker å flykte fra friheten ved å overbevise seg selv om at de egentlig ikke har noe valg. Vi sier at «jeg måtte», «jeg hadde ikke noe alternativ» eller «sånn er jeg bare». Slike forklaringer gir en følelse av trygghet fordi de reduserer vårt ansvar.

I moderne psykologi kjenner vi igjen dette som ulike former for selvbedrag og rasjonalisering. Vi konstruerer fortellinger som beskytter oss mot den ubehagelige innsikten om at vi faktisk kunne ha handlet annerledes. Sartre kaller dette å leve i «dårlig tro» – en form for uautentisk livsførsel hvor vi later som om vi er objekter styrt av omstendighetene, fremfor handlende subjekter.

Autentisitet blir derfor et sentralt ideal. Å leve autentisk betyr ikke å følge alle impulser eller følelser, men å erkjenne at våre valg faktisk er våre egne.

En verden uten innebygd mening

Et annet sentralt poeng hos Sartre er at universet ikke har noen iboende mening. Ting eksisterer ganske enkelt. Verden gir oss ingen ferdige svar på hva som er godt, riktig eller viktig.

Dette kan oppleves som skremmende. Dersom ingen overordnet plan finnes, hvem skal da fortelle oss hvordan vi bør leve?

Sartre snur spørsmålet på hodet. Nettopp fordi verden er taus, blir mennesket ansvarlig for å gi den mening. Verdier oppstår ikke som naturlover. De oppstår gjennom menneskelig handling.

En stein er bare en stein. For en geolog er den et forskningsobjekt. For en billedhugger er den et råmateriale. For en fjellklatrer kan den være et hinder eller en mulighet. Betydningen ligger ikke i steinen selv, men i forholdet mellom mennesket og verden.

Dette perspektivet minner om hvordan moderne konstruktivistisk psykologi beskriver virkeligheten. Hendelser bærer ikke automatisk en bestemt betydning. Betydningen skapes gjennom vår fortolkning.

Valgene former hvem vi blir

Sartre hevder at vi ikke først utvikler en identitet og deretter handler i tråd med den. Snarere er det handlingene våre som gradvis former identiteten.

Dette utfordrer en vanlig forestilling om at vi må «finne oss selv». For Sartre finnes det ikke et skjult, autentisk selv som venter på å bli oppdaget. Selvet skapes gjennom handling.

Denne tanken harmonerer med mye av dagens psykologiske forskning på vaneendring og identitetsutvikling. Mennesker endrer ikke bare handlingene sine fordi identiteten endres. Ofte skjer det motsatte. Når vi begynner å handle annerledes over tid, forandrer også selvbildet seg.

Vi blir det vi gjentatte ganger gjør.

Kan vi skylde på fortiden?

Sartre var kritisk til alle teorier som reduserte mennesket til et produkt av ytre årsaker alene. Han mente både biologiske forklaringer, økonomiske teorier og psykoanalytiske modeller kunne bli brukt som unnskyldninger for å slippe ansvar. Sigmund Freud mente for eksempel at ubevisste konflikter påvirker våre handlinger, mens Karl Marx la stor vekt på samfunnets økonomiske strukturer.

Sartre benekter ikke at slike faktorer påvirker oss. Han understreker derimot at påvirkning ikke er det samme som fullstendig bestemmelse. Fortiden setter rammer, men den avgjør ikke hele fremtiden.

Dette er et viktig psykologisk poeng. Traumer, oppvekst og genetiske disposisjoner kan forklare mye av hvordan et menneske fungerer. Samtidig viser både psykoterapi og resiliensforskning at mennesker ofte har større utviklingsmuligheter enn de selv tror. Historien forklarer oss, men den trenger ikke å definere oss fullstendig.

Det vanskelige ansvaret

Sartre illustrerer sitt poeng med historien om en ung mann under andre verdenskrig. Han måtte velge mellom å bli hos sin ensomme mor eller reise ut for å kjempe mot nazistene. Begge alternativene var moralsk forsvarlige, men de utelukket hverandre.

Finnes det en regel som kan fortelle hva som er riktig?

Sartres svar er nei. Ingen moralsk teori kan fullt ut løse slike konflikter. Til syvende og sist må mennesket selv velge – og leve med konsekvensene.

Dette er kanskje eksistensialismens mest utfordrende budskap. Vi kan søke råd hos eksperter, religion, filosofi eller psykologer, men ingen kan ta avgjørelsene for oss. Ansvar kan deles, men aldri fullstendig delegeres.

En filosofi om mot

Eksistensialismen fremstilles ofte som en filosofi om angst, men kanskje handler den først og fremst om mot.

Mot til å erkjenne at livet ikke kommer med ferdige svar. Mot til å handle selv når vi er usikre. Mot til å akseptere at ingen identitet er hugget i stein, men skapes gjennom de små og store valgene vi tar hver eneste dag.

Sartres filosofi kan virke krevende fordi den fratar oss mange av våre kjære unnskyldninger. Samtidig gir den noe tilbake: troen på at mennesket alltid kan begynne på nytt. Selv når fortiden tynger oss, finnes det et handlingsrom igjen. Ikke nødvendigvis stort, men stort nok til at neste valg fortsatt er vårt eget.

Det er kanskje derfor Sartres tanker fortsatt oppleves så aktuelle. I en tid hvor mange søker ferdige oppskrifter på det gode liv, minner han oss om at ingen bok, religion eller psykolog kan leve livet for oss. Meningen er ikke gjemt et sted der ute og venter på å bli funnet. Den blir til i det øyeblikket vi tar ansvar for hvordan vi velger å leve.