Hvorfor kjærlighet er en ferdighet, ikke bare en følelse

Kjærlighet er ikke noe vi finner – det er noe vi lærer

Den tyskfødte psykologen, sosiologen og filosofen Erich Fromm (1900–1980) regnes som en av de mest innflytelsesrike tenkerne innen humanistisk psykologi. Gjennom hele sitt forfatterskap forsøkte han å forstå hva som gjør mennesker frie, modne og levende, og hvordan moderne samfunn både kan fremme og undergrave vår psykiske helse. I The Art of Loving (1956) presenterer han det som kanskje er hans mest kjente idé: Kjærlighet er ikke først og fremst en følelse som oppstår mellom to mennesker, men en kunst som må læres på samme måte som musikk, maling eller medisin.

Denne påstanden utfordrer en av vår kulturs mest utbredte forestillinger. Mange tenker at kjærlighet handler om å finne den rette personen. Hvis bare den perfekte partneren dukker opp, vil kjærligheten oppstå av seg selv. Fromm snur hele problemstillingen på hodet. Det avgjørende spørsmålet er ikke om du finner den rette personen, men om du selv utvikler evnen til å elske. Kjærlighet er ikke et passivt fenomen som skjer med oss. Den er en aktiv holdning til livet og til andre mennesker.

Over sytti år etter at boken ble skrevet, oppleves den fortsatt som forbausende aktuell. I en tid preget av datingsider, sosiale medier og et nærmest uendelig marked av valgmuligheter, er Fromms analyse kanskje enda mer relevant enn da den først ble publisert.

Den store misforståelsen om kjærlighet

Fromm mener at de fleste mennesker bruker livet på å forsøke å bli elsket, snarere enn å lære å elske. Vi forsøker å gjøre oss attraktive, vellykkede, interessante eller vakre fordi vi tror at kjærlighet handler om å være verdig andres oppmerksomhet. Når et forhold mislykkes, konkluderer vi ofte med at vi ikke var gode nok, eller at vi bare ikke fant den rette personen.

Denne tankegangen bygger ifølge Fromm på en grunnleggende misforståelse. Problemet er ikke mangel på kjærlighetsobjekter, men mangel på kjærlighetsevne. Mange tror kjærlighet handler om å bli forelsket. Men forelskelse og kjærlighet er ikke det samme. Forelskelsen oppstår ofte spontant. To mennesker opplever en intens nærhet, barrierene faller, og de føler en sterk tiltrekning. Men denne følelsen varer sjelden evig. Når den første rusen avtar, står forholdet igjen på egne bein. Det er først da kjærligheten egentlig begynner.

Dette perspektivet har senere fått støtte fra moderne tilknytningsforskning. Forelskelsen aktiverer hjernens belønningssystem og kan sammenlignes med en kraftig nevrobiologisk rus. Varig kjærlighet bygger derimot på trygg tilknytning, gjensidig omsorg, tillit og følelsesmessig modenhet – kvaliteter som utvikles over tid.

Kjærlighet er en aktiv handling

For Fromm består kjærlighet av fire grunnleggende elementer: omsorg, ansvar, respekt og kunnskap. Disse fire kvalitetene gjør kjærligheten levende.

Omsorg innebærer en genuin interesse for den andres liv og utvikling. Å elske betyr å ønske at den andre skal vokse, trives og blomstre. Ansvar handler ikke om plikt i moralistisk forstand, men om evnen til å oppfatte den andres behov og respondere på dem. Respekt betyr å møte den andre som et selvstendig menneske, uten å forsøke å kontrollere eller forme vedkommende etter egne ønsker. Og kunnskap viser til den dype forståelsen av et annet menneskes indre liv – evnen til å se frykten, lengslene og sårbarheten bak fasaden.

Det er slående hvor godt disse prinsippene harmonerer med senere utvikling innen psykoterapi. Carl Rogers beskrev terapeutens holdning gjennom empati, ubetinget positiv aktelse og autentisitet. John Bowlbys tilknytningsteori viser hvordan trygghet skapes gjennom sensitiv respons på den andres behov. Også emosjonsfokusert terapi bygger på ideen om at mennesker utvikler seg når de møtes med emosjonell tilgjengelighet og respekt.

Kjærlighet har mange ansikter

En av bokas mest interessante styrker er at Fromm ikke begrenser kjærlighet til romantiske forhold. Han beskriver kjærligheten som et mangfoldig fenomen med flere uttrykksformer.

Den mest grunnleggende formen er det han kaller broderlig kjærlighet. Dette er kjærligheten til medmennesket – en grunnleggende respekt og omsorg for andre mennesker uavhengig av hvem de er. Denne kjærligheten danner fundamentet for alle andre kjærlighetsformer. Den uttrykker en erkjennelse av at vi alle deler den samme menneskelige sårbarheten.

Deretter beskriver han morskjærlighet som den ubetingede kjærligheten. Moren elsker barnet fordi det eksisterer, ikke fordi barnet har prestert noe. Farskjærligheten beskrives derimot som mer betinget. Den knyttes ofte til utvikling, mestring og ansvar. Fromm understreker at begge kjærlighetsformene har sin viktige plass i barnets utvikling. Den ene gir trygghet, den andre stimulerer vekst.

Han diskuterer også erotisk kjærlighet, som skiller seg fra de andre ved å være eksklusiv. Erotisk kjærlighet søker sammensmeltning mellom to mennesker, men risikerer å bli en illusjon dersom den kun bygger på seksuell tiltrekning. Uten respekt, modenhet og gjensidig utvikling vil lidenskapen gradvis forvitre.

Til slutt trekker han frem selvkjærligheten. Dette er kanskje et av bokas mest misforståtte temaer. Fromm avviser forestillingen om at selvkjærlighet er egoisme. Tvert imot hevder han at mennesker som ikke evner å ta vare på seg selv, heller ikke fullt ut kan elske andre. Sunn selvkjærlighet handler om å erkjenne egen verdi som menneske.

Kapitalismen gjør kjærligheten til en vare

Et av bokas mest originale bidrag er Fromms samfunnsanalyse. Han hevder at den moderne kapitalismen ikke bare former økonomien, men også våre relasjoner.

I et samfunn der alt kan kjøpes og selges, begynner vi gradvis å betrakte også mennesker som varer på et marked. Vi vurderer oss selv og andre ut fra attraktivitet, status, utdanning, inntekt eller sosial verdi. Kjærligheten blir en slags byttehandel der to mennesker forsøker å finne den beste avtalen ut fra sin egen «markedsverdi».

Denne analysen virker nesten profetisk i dagens digitale datingkultur. Apper inviterer oss til å bla gjennom mennesker som produkter i en katalog. Jakten på den perfekte partneren kan bli endeløs fordi det alltid finnes flere alternativer. Paradoksalt nok kan flere valgmuligheter gjøre det vanskeligere å forplikte seg.

Fra et psykologisk perspektiv kan dette også forstås gjennom sosial sammenligningsteori. Når mennesker kontinuerlig eksponeres for andres tilsynelatende perfekte liv og forhold, blir det lettere å tvile på egne relasjoner. Resultatet kan bli kronisk misnøye og en vedvarende følelse av at noe bedre finnes rett rundt hjørnet.

Å elske krever karakter

For Fromm er kjærlighet langt mer enn en følelse. Den er et uttrykk for karakter. Den som virkelig elsker, har utviklet bestemte personlige kvaliteter.

Han fremhever særlig tre egenskaper som nødvendige dersom kjærligheten skal modnes: disiplin, konsentrasjon og tålmodighet. Akkurat som ingen lærer å spille piano uten øvelse, blir ingen gode til å elske uten bevisst trening. Vi må øve oss på å være til stede, lytte, tåle frustrasjon og investere tid i relasjonene våre.

Dette perspektivet harmonerer godt med nyere forskning på selvregulering. Gode relasjoner handler ofte mindre om spontan lidenskap enn om evnen til å regulere egne impulser, håndtere konflikter konstruktivt og bevare nysgjerrigheten på den andre over tid.

Fromm peker også på betydningen av ensomhet. Den som ikke kan være alene med seg selv, risikerer å bruke kjærlighetsforhold som en flukt fra egen tomhet. Da blir partneren et middel for å dekke egne behov snarere enn et menneske man virkelig møter.

En bok som fortsatt utfordrer oss

Noe av det mest fascinerende ved The Art of Loving er hvor lite den handler om romantikk, og hvor mye den handler om menneskelig modenhet. Fromm beskriver kjærligheten som en livsholdning snarere enn en følelse. Den gjennomsyrer hvordan vi møter partneren vår, barna våre, vennene våre, fremmede mennesker – og oss selv.

I en kultur som ofte oppfordrer oss til å optimalisere, prestere og konsumere, minner Fromm oss om at de viktigste kvalitetene i livet ikke kan kjøpes. Kjærlighet vokser ikke frem gjennom tilfeldigheter eller perfekte omstendigheter, men gjennom daglige handlinger preget av oppmerksomhet, respekt og omsorg.

Kanskje er det nettopp derfor denne boken fortsatt leses av nye generasjoner. Den tilbyr ingen enkle oppskrifter på hvordan vi finner kjærligheten. I stedet inviterer den oss til et langt mer krevende, men også langt mer frigjørende spørsmål: Hvordan kan jeg selv bli et menneske som elsker bedre?

Svaret Fromm gir, er både enkelt og utfordrende. Kjærlighet er ikke en gave som livet tilfeldig deler ut. Den er en livskunst. Og som all annen kunst krever den innsikt, øvelse, tålmodighet og mot. Kanskje er det nettopp derfor den også er noe av det mest verdifulle et menneske kan lære.