Mot en psykologi om menneskets høyeste muligheter

Da Abraham Maslow publiserte Toward a Psychology of Being i 1962, ønsket han å flytte psykologiens oppmerksomhet bort fra dens nesten ensidige interesse for psykiske lidelser og over mot menneskets iboende muligheter. På denne tiden var psykologien dominert av to store retninger. Psykoanalysen var opptatt av nevroser, konflikter og ubevisste drifter, mens behaviorismen forsøkte å forklare menneskelig atferd gjennom læring og betinging. Maslow mente at begge perspektivene fortalte viktige deler av historien, men at de overså noe fundamentalt: Hva kjennetegner et menneske som virkelig blomstrer?

Dette spørsmålet ble utgangspunktet for humanistisk psykologi. I stedet for å spørre hvorfor mennesker blir syke, spurte Maslow hvorfor noen mennesker utvikler seg til å bli usedvanlig modne, kreative, kjærlige og vise. Toward a Psychology of Being er derfor ikke først og fremst en bok om psykiske problemer, men om psykisk vekst.

Mennesket har en iboende retning

Kjernen i Maslows tenkning er troen på at mennesker har en medfødt tendens til å utvikle seg. Han avviser forestillingen om at mennesket i utgangspunktet er egoistisk eller destruktivt, men mener i stedet at vi bærer på et indre potensial som ønsker å komme til uttrykk. Denne drivkraften kaller han selvaktualisering.

Selvaktualisering handler ikke om å bli perfekt eller lykkelig hele tiden. Det handler om å bli mer den personen man egentlig er. Et eikenøtt blir ikke en rose, men et eiketre. På samme måte har hvert menneske sine egne muligheter, talenter og tilbøyeligheter som ønsker å utvikles. Psykologisk helse består derfor ikke bare i fravær av symptomer, men i at denne indre utviklingsprosessen får utfolde seg.

Maslow mente at mange psykiske problemer oppstår når mennesker over lang tid lever i strid med sitt eget potensial. En person som stadig undertrykker sine interesser, verdier eller kreative evner for å tilfredsstille andres forventninger, risikerer gradvis å miste kontakten med seg selv. Det er ikke nødvendigvis traumet alene som skaper lidelse, men den vedvarende avstanden mellom den man lever som og den man kunne ha blitt.

Behovene må tilfredsstilles før veksten kan begynne

Maslows mest kjente bidrag er behovshierarkiet. I denne boken utdyper han modellen og legger større vekt på forskjellen mellom mangelbehov og vekstbehov.

Mangelbehovene omfatter fysiologiske behov, trygghet, kjærlighet, tilhørighet og anerkjennelse. Når disse behovene ikke er tilfredsstilt, dominerer de oppmerksomheten vår. En person som frykter å miste jobben, lever i en voldelig relasjon eller føler seg fullstendig ensom, vil naturlig nok bruke store deler av sin mentale energi på å skape trygghet.

Først når disse grunnleggende behovene er rimelig ivaretatt, blir det mulig å rette oppmerksomheten mot høyere mål. Da oppstår vekstmotivasjonen – ønsket om å lære, utforske, skape, forstå og utvikle seg.

Maslow understreker at dette ikke er en mekanisk stige hvor alle trinn må være perfekt oppfylt. Livet beveger seg fram og tilbake. Men hovedideen er at vedvarende mangel binder psykologiske ressurser, mens trygghet frigjør energi til utvikling.

Fra mangelmotivasjon til vekstmotivasjon

Et av bokas mest interessante skiller går mellom det Maslow kaller deficiency motivation og being motivation.

Mangelmotivasjon oppstår når vi forsøker å bli kvitt noe ubehagelig. Vi søker kjærlighet fordi vi føler oss ensomme. Vi arbeider hardt fordi vi frykter økonomisk usikkerhet. Vi søker status fordi vi føler oss utilstrekkelige. Målet er å redusere et underskudd.

Vekstmotivasjon fungerer annerledes. Her drives vi ikke av frykt, men av nysgjerrighet. Aktiviteten blir verdifull i seg selv. Kunstneren maler fordi skapelsen gir mening. Forskeren utforsker fordi sannhet fascinerer. Musikeren spiller fordi musikken oppleves levende.

Denne forskjellen har fått stor betydning også i moderne motivasjonspsykologi. Teorier som selvbestemmelsesteorien til Edward Deci og Richard Ryan bygger videre på lignende ideer om at mennesker fungerer best når motivasjonen kommer innenfra, og når handlingene oppleves som selvvalgte og meningsfulle.

Topperfaringer – glimt av det største i oss

Et av de mest originale kapitlene handler om det Maslow kaller peak experiences – topperfaringer.

Dette er øyeblikk hvor mennesker opplever en intens følelse av mening, helhet og nærvær. De kan oppstå i naturen, gjennom musikk, kunst, kjærlighet, idrett, vitenskap eller dyp meditasjon. Tiden kan oppleves som om den står stille, og skillet mellom individ og verden blir mindre tydelig.

Maslow mente ikke at slike erfaringer var overnaturlige. Tvert imot betraktet han dem som naturlige uttrykk for menneskets psykologi når den fungerer på sitt beste.

I slike øyeblikk ser vi verden uten de vanlige filtrene av frykt, nytte og vurdering. Vi møter virkeligheten mer direkte. Dette minner om det som senere er blitt beskrevet som «flow» av Mihaly Csikszentmihalyi, hvor mennesker blir fullstendig oppslukt av en aktivitet og mister følelsen av tid og selvbevissthet.

Å elske mennesker for den de er

Maslow skiller mellom to former for kjærlighet.

Den ene springer ut av mangel. Vi trenger den andre fordi vedkommende dekker våre emosjonelle behov. Denne kjærligheten blir lett preget av avhengighet, kontroll og frykt for å miste.

Den andre formen kaller han Being-love eller B-love. Her elsker vi den andre for den personen faktisk er, ikke først og fremst for hva vedkommende gjør for oss.

Dette innebærer ikke at behov forsvinner, men at relasjonen blir mindre preget av eierskap og mer av respekt. Den andre får være et selvstendig individ med egne ønsker, begrensninger og livsprosjekter.

Denne tankegangen peker frem mot senere forskning på trygg tilknytning, hvor gode relasjoner nettopp kjennetegnes av balansen mellom nærhet og autonomi.

Kreativitet som en livsform

Maslow utfordrer også forestillingen om at kreativitet bare tilhører kunstnere.

Gjennom sine studier oppdaget han at mange selvaktualiserte mennesker var kreative i måten de levde på. En lærer kunne være kreativ i undervisningen. En håndverker kunne være kreativ i problemløsning. En forelder kunne være kreativ i omsorgen for barna.

Kreativitet blir dermed ikke et spørsmål om talent alene, men om spontanitet, åpenhet og evnen til å møte verden med friske øyne.

Maslow mente at barn naturlig besitter denne formen for kreativitet. Etter hvert som vi vokser opp, lærer vi regler, normer og forventninger som ofte begrenser vår spontanitet. Selvaktualisering handler delvis om å gjenvinne noe av denne opprinnelige vitaliteten uten å miste den voksne dømmekraften.

Psykologien må studere de friskeste

Et av Maslows mest radikale forslag var metodisk. Han mente at dersom vi ønsker å forstå menneskets natur, holder det ikke å studere psykiske lidelser.

Hvis biologer bare undersøkte syke planter, ville de aldri forstå hvordan en frisk plante faktisk utvikler seg. På samme måte burde psykologer studere mennesker som fungerer usedvanlig godt.

Maslow undersøkte derfor personer han mente representerte høy psykologisk modenhet. Blant dem fant han trekk som autonomi, humor, kreativitet, realisme, evne til intimitet, toleranse for usikkerhet og en sterk opplevelse av mening.

Selv om senere forskning har nyansert flere av hans metoder, har selve ideen fått enorm betydning. Den danner blant annet grunnlaget for mye av dagens positive psykologi, representert av forskere som Martin Seligman og Christopher Peterson.

En psykologi som peker fremover

Det mest inspirerende ved Toward a Psychology of Being er kanskje at den minner oss om at psykologi ikke bare handler om å reparere mennesker. Den handler også om å forstå hva som gjør livet rikt, meningsfullt og levende.

Maslow hevder at mennesket ikke bare drives av behovet for trygghet, men også av ønsket om sannhet, skjønnhet, rettferdighet, kreativitet og helhet. Når disse verdiene får plass i livet, oppstår en annen form for psykisk helse enn den som kan måles ved fravær av symptomer. Da beveger vi oss fra å overleve til å leve.

Mer enn seksti år etter utgivelsen fremstår mange av Maslows ideer fortsatt overraskende aktuelle. Moderne forskning på livskvalitet, indre motivasjon, mening, psykologisk fleksibilitet og karakterstyrker peker i stor grad i samme retning: Mennesket fungerer best når det får utvikle sine iboende ressurser, leve i tråd med sine verdier og bruke sine evner i noe som oppleves større enn en selv.

Toward a Psychology of Being er derfor langt mer enn en bok om selvaktualisering. Den er et forsøk på å formulere en psykologi som ikke bare spør hvordan mennesker kan komme seg ut av lidelse, men hvordan de kan vokse inn i sitt fulle menneskelige potensial.