I denne øvelsen utforsker vi temaet bevissthet og tilstedeværelse gjennom en guidet praksis som inviterer lytterne til å bli mer oppmerksomme på kroppens kontakt med omgivelsene. Vi begynner med å oppfordre lytterne til å finne en behagelig sittestilling og til å se seg rundt i rommet, noe som umiddelbart bygger en forbindelse mellom dem selv og omgivelsene. Denne introduksjonen legger grunnlaget for å engasjere sansene, og vi diskuterer viktigheten av å være oppmerksom på detaljer i miljøet rundt oss.

Videre dykker vi inn i en mer intim utforskning av kroppens kontakt med underlaget. Vi fokuserer på hva lytterne legger merke til med føttene som står på gulvet. Er de varme eller kalde? Tunge eller lette? Denne øvelsen oppfordrer til refleksjon over hvordan vi vanligvis overser den fysiske forbindelsen med jorden. Jeg gir veiledning i å kjenne etter denne kontakten, noe som kan kreve at man aktivt presser føttene ned i gulvet eller til og med krøller tærne for å oppfatte den subtile følelsen av støtte fra underlaget.

Deretter beveger vi oss til stolen, som gir ytterligere støtte til kroppen. Jeg veileder lytterne til å kjenne etter hvordan stolen støtter lårene, setet og ryggen. Her fokuserer vi på den naturlige balansen mellom hvile og aktivitet i ryggsøylen—hvordan den både støtter vekten nedover, men også strekker seg oppover. Denne dynamikken illustrerer en essensiell del av å være tilstede i egen kropp og hvordan all støtte tas i betraktning for å skape en behagelig og avslappet tilstand.

Episoden avsluttes med en forsiktig overgang tilbake til en mer oppmerksom tilstand, klar til å vende lytterens oppmerksomhet ut mot verden igjen. Gjennom denne reisen omfavner vi essensen av mindfulness og hvordan vi kan inkorporere disse praksisene i vår daglige rutine for å øke vårt velvære og tilstedeværelse i øyeblikket.

Å lande i kroppen: Mindfulness som mental trening og helende praksis

I en verden preget av konstant informasjonstilstrømning, multitasking og indre uro, representerer mindfulness en motbevegelse – et dypt menneskelig behov for å vende oppmerksomheten innover og lande i øyeblikket. Den guidede øvelsen som beskrives her, hentet fra lydfilene til boken Mindfulness og medfølelse – En vei til vekst etter traumer av Malin Wästlund og Katinka Thorne Salvesen, er et vakkert eksempel på hvordan vi gjennom enkle, kroppslige forankringer kan styrke vår mentale tilstedeværelse og relasjon til oss selv.

Øvelsen inviterer lytteren til å bli oppmerksom på kroppens kontakt med omgivelsene – føttene på gulvet, setet i stolen, ryggens oppreiste balanse. Det er en praksis i å komme hjem til kroppen, som i mange moderne liv er blitt en perifer erfaring. I stedet for å være i kontakt med det vi faktisk sanser, tenderer vi mot å leve "fra nakken og opp", fanget i tankestrømmer, bekymringer og planlegging. I denne øvelsen får kroppen igjen en stemme.

Mindfulness som mental trening

Innen psykologien omtales mindfulness ofte som en form for oppmerksomhetstrening. I følge Jon Kabat-Zinn, som i sin tid utviklet Mindfulness-Based Stress Reduction (MBSR), handler mindfulness om å “være oppmerksom på en bestemt måte: med hensikt, i øyeblikket og uten å dømme.” Det er en systematisk trening i å kultivere oppmerksom nærvær – noe som ikke bare er mentalt krevende, men også transformerende over tid. Nevrovitenskapelig forskning viser at regelmessig mindfulness-praksis kan styrke områder i hjernen knyttet til emosjonsregulering, empati og kroppsbevissthet (Holzel et al., 2011).

Øvelsen som presenteres her, forankrer oppmerksomheten i kroppens kontaktpunkter – gulv, stol, tyngde. Slike enkle fokuspunkter gir sinnet en ankerplass, og bidrar til å bryte automatiske tankemønstre. Ifølge interosepsjonsteori, som handler om vår evne til å sanse indre kroppslige signaler, kan økt kroppslig bevissthet også styrke vår emosjonelle selvregulering og trygghetsfølelse (Khalsa et al., 2018).

Et traumeinformert perspektiv

Det er særlig verdifullt at denne øvelsen inngår i et traumesensitivt rammeverk, som Wästlund og Salvesen legger opp til i sin bok. Etter traumer er kroppen ofte et utrygt sted å være – et sted vi dissosierer fra. Som psykiateren Bessel van der Kolk påpeker i The Body Keeps the Score (2014), kan kroppen bære på minner og responser som ikke nødvendigvis er tilgjengelige for kognitiv forståelse. Å forsiktig lede oppmerksomheten tilbake til kroppen gjennom trygge, kontrollerte øvelser – som det å kjenne føttene mot gulvet – kan være første steg mot å gjenvinne eierskap til egen erfaring.

Det å krølle tærne, presse føttene mot gulvet, eller kjenne ryggens oppreiste stilling er en praksis i embodied mindfulness – tilstedeværelse i kroppen. Denne type kroppslig forankring er ikke bare et hjelpemiddel for å roe sinnet, men også et psykologisk arbeid i å gjenopprette forbindelsen mellom kropp, følelser og identitet. Det som i utgangspunktet virker enkelt, er i realiteten en subtil og kraftfull form for mental rehabilitering.

Fra persepsjon til relasjon

Ved å starte med å se seg rundt i rommet og merke detaljene i omgivelsene, etablerer øvelsen en bro mellom det indre og det ytre. Dette korresponderer med nyere teorier innen oppmerksomhetspsykologi, hvor det skilles mellom interoception (indre sanseopplevelser) og exteroception (ytre sanseopplevelser). Ved å inkludere begge, skapes et helhetlig nærvær som forankrer individet både i seg selv og i verden.

Dessuten åpner denne typen øvelse for en mer relasjonell forståelse av mindfulness. Å være til stede i kroppen er ikke bare en individuell ferdighet, men også et utgangspunkt for autentisk kontakt med andre. Når vi er i kontakt med oss selv, med fotfestet i underlaget og støtten fra stolen, er vi bedre rustet til å møte andre mennesker med åpenhet og empati. Dette understøttes av forskning på mindful presence i terapi og mellommenneskelige relasjoner (Geller & Greenberg, 2012), hvor kroppslig forankring og emosjonelt nærvær spiller en nøkkelrolle.

Mindfulness som eksistensiell praksis

I et større perspektiv kan mindfulness også forstås som en eksistensiell praksis – en måte å møte livet på med åpenhet, nærvær og ansvar. Å vende oppmerksomheten mot det som er, uten nødvendigvis å ville endre det, er en øvelse i aksept og tålmodighet. Når vi kjenner underlaget som bærer oss, kan vi kanskje også kjenne på en symbolsk støtte – en påminnelse om at vi ikke trenger å holde alt alene.

Den beskrevne øvelsen bærer i seg denne eksistensielle dimensjonen. Den handler ikke om å fikse noe, men om å møte virkeligheten – slik den kjennes i kroppen, i øyeblikket. Det er her det terapeutiske og helende potensialet i mindfulness ligger. Ved å romme oss selv med mild oppmerksomhet, kan vi begynne å leve mer forankret, mer våkent, og med større selvmedfølelse.

Litteratur og referanser:

• Kabat-Zinn, J. (1990). Full Catastrophe Living. New York: Dell.
• Holzel, B. K., et al. (2011). “How does mindfulness meditation work? Proposing mechanisms of action from a conceptual and neural perspective.” Perspectives on Psychological Science, 6(6), 537–559.
• Khalsa, S. S., et al. (2018). “Interoception and Mental Health: A Roadmap.” Biological Psychiatry: Cognitive Neuroscience and Neuroimaging, 3(6), 501–513.
• Van der Kolk, B. A. (2014). The Body Keeps the Score: Brain, Mind, and Body in the Healing of Trauma. Penguin Books.
• Geller, S. M., & Greenberg, L. S. (2012). Therapeutic Presence: A Mindful Approach to Effective Therapy. A...