I denne øvelsen tar vi for oss en dyp og introspektiv øvelse som involverer bruk av en stein som et verktøy for mindfulness og selvrefleksjon. Vi starter med å instruere deltakerne til å ta frem en stein, en gjenstand som ofte overlooked i det moderne livet, men som bærer med seg en rik historie og dybde. Foreleseren veileder deltakerne til å undersøke stenen nøye, og oppfordrer dem til å legge merke til detaljer som farge, form og kurver, noe som gir en umiddelbar forbindelse til naturen og dens uendelige variasjon.

Videre oppfordres deltakerne til å lukke øynene eller fokusere blikket på et punkt foran seg, noe som hjelper dem med å dykke inn i en mer meditativ tilstand. Gjennom denne prosessen blir oppmerksomheten rettet mot stenen og dens fysiske egenskaper: overflaten kan være ruglete, glatt, eller kantete, og deltakerne inviteres til å reflektere over teksturen og følelsen av å holde stenen i hånden. Det blir en opplevd tyngde og temperatur, noe som bidrar til å forsterke følelsen av tilstedeværelse og kroppslighet.

Når deltakerne er dypt engasjert i denne sanseopplevelsen, blir de minnet om skjønnheten og tidløsheten til stenen, som kan være like gammel som jorden selv. Dette perspektivet oppfordrer til en dypere forståelse av livets naturlige sykler og tidens gang. Øvelsen avsluttes med en gradvis tilbakevending til omgivelsene, hvor deltakerne blir oppfordret til å åpne øynene igjen og reflektere over de nye perspektivene de har oppdaget gjennom denne enkle, men dyptgående øvelsen. Denne forelesningen illustrerer kraften av mindfulness-praksis og hvordan selv de mest hverdagslige objekter kan berike vår bevissthet og selvinnsikt.

Å trene sinnet med en stein i hånden: Mindfulness som vei til nærvær, forankring og selvinnsikt
Innledning til en øvelse fra boken «Mindfulness og medfølelse – En vei til vekst etter traumer» av Malin Wästlund og Katinka Thorne Salvesen

I en verden preget av tempo, krav og konstant stimuli, kan det å legge merke til noe så enkelt som en stein virke både banalt og radikalt. Men nettopp dette er kjernen i den mindfulness-øvelsen som beskrives i lydmaterialet til boken Mindfulness og medfølelse – En vei til vekst etter traumer av Malin Wästlund og Katinka Thorne Salvesen. Øvelsen inviterer deltakerne til å vende oppmerksomheten mot en liten, ofte oversett gjenstand – en stein – og bruke den som forankringspunkt for nærvær, sanselig kontakt og refleksjon.

Dette er ikke bare en poetisk gest; det er en form for mental trening. I likhet med fysisk styrketrening, krever utvikling av mental kapasitet øvelse. Mindfulness, forstått som evnen til å være oppmerksom på det som skjer i øyeblikket med en aksepterende holdning, har de siste tiårene fått stadig sterkere vitenskapelig forankring som en form for mental fitness – med dokumenterte effekter på alt fra stressreduksjon (Kabat-Zinn, 1990) til styrket emosjonsregulering og økt selvinnsikt (Holzel et al., 2011).

Fra gjenstand til nærvær

Steinøvelsen fungerer som en konkret og kroppslig inngang til nettopp denne treningen. Ved å rette oppmerksomheten mot en fysisk gjenstand med tekstur, tyngde og temperatur, skapes en sanselig tilstedeværelse som aktiverer det som på fagspråket kalles interosepsjon – evnen til å legge merke til indre og kroppslige signaler. Dette er en nøkkelfunksjon i selvregulering og emosjonsbevissthet, og forskning viser at styrket interosepsjon er assosiert med bedre psykisk helse (Farb et al., 2015).

Stenen fungerer som en "grounding"-teknikk, som bokstavelig talt hjelper individet med å få fotfeste i øyeblikket. For personer som strever med uro, dissosiasjon eller posttraumatisk stress, kan en slik forankring være særlig verdifull. Dette er også i tråd med nyere forståelser innen traumefeltet, der somatisk bevissthet – bevissthet om kroppslige signaler og erfaringer – fremheves som sentral i helingsprosessen (Van der Kolk, 2014).

Den eksistensielle dimensjonen

Men øvelsen stopper ikke ved sansningen. Den leder også inn i en refleksjon over steinens tidløse eksistens – et kontemplativt aspekt som åpner for eksistensiell refleksjon. Når deltakerne minnes om at stenen kan være millioner av år gammel, inviteres de til å sette sitt eget liv og sine egne bekymringer i perspektiv. Dette berører det som i eksistensiell psykologi beskrives som det ontologiske perspektivet: bevisstheten om tid, forgjengelighet og livets større sammenheng (Yalom, 1980).

Ved å betrakte noe så gammelt og bestandig som en stein, kan vi erfare en form for dybde-tid, et begrep hentet fra antropologen André Leroi-Gourhan og videreført i moderne fenomenologi (Ingold, 2000). Det setter vår egen forgjengelighet i relieff, men på en måte som ikke nødvendigvis er skremmende – snarere nøktern, forsonende og potensielt helende. I dette perspektivet blir mindfulness ikke bare en teknikk for stressmestring, men et verktøy for eksistensiell forankring og psykologisk integrasjon.

Mindfulness som praksis etter traumer

At denne øvelsen inngår i boken Mindfulness og medfølelse – En vei til vekst etter traumer, er heller ikke tilfeldig. Traumer ryster vår indre forankring, fragmenterer selvopplevelsen og fører ofte til at vi mister kontakt med kroppen, følelsene og nåtiden. Wästlund og Salvesen bygger sin tilnærming på en forståelse av at det å gjenopprette en trygg relasjon til øyeblikket og kroppen er avgjørende i den terapeutiske prosessen. Ved å bruke enkle og konkrete objekter – som en stein – kan den traumatiserte få hjelp til å nærme seg sine indre opplevelser på en trygg og regulert måte.

Forskning innen trauma-sensitive mindfulness (Treleaven, 2018) peker nettopp på nødvendigheten av at mindfulness-praksiser tilpasses personer med traumebakgrunn. Det handler om å gjøre praksisen trygg, kroppsnær og validerende – ikke overveldende. Denne øvelsen er et eksempel på hvordan det kan gjøres med presisjon og omtanke.

Enkle objekter, dype innsikter

I en kultur der vi ofte søker løsninger i det komplekse, kan det virke nesten provoserende enkelt å be noen betrakte en stein i stillhet. Men nettopp i denne enkelheten ligger en transformativ kraft. Ved å rette oppmerksomheten innover gjennom noe ytre, og koble oss til naturens rytmer og tidens dypere bevegelser, kan vi gjenoppdage en indre stabilitet – og kanskje også en ny forståelse av oss selv.

Meditasjon er ikke nødvendigvis en flukt fra verden. Ofte er det en vei tilbake. Til kroppen. Til sansene. Til øyeblikket. Til steinen i hånden.

Referanser:

• Farb, N. A., Segal, Z. V., & Anderson, A. K. (2015). Mindfulness meditation training alters cortical representations of interoceptive attention. Social Cognitive and Affective Neuroscience, 8(1), 15–26.
• Holzel, B. K., Lazar, S. W., Gard, T., Schuman-Olivier, Z., Vago, D. R., & Ott, U. (2011). How does mindfulness meditation work? Proposing mechanisms of action from a conceptual and neural perspective. Perspectives on Psychological Science, 6(6), 537–559.
• Kabat-Zinn, J. (1990). Full Catastrophe Living: Using the Wisdom of Your Body and Mind to Face Stress, Pain, and Illness. New York: Delacorte.
• Treleaven, D. A. (2018). Trauma-Sensitive Mindfulness: Practices for Safe and Transformative Healing. W. W. Norton & Company.
• Van der Kolk, B. (2014). The Body Keeps the Score: Brain, Mind, and Body in the Healing of Trauma. Viking.
• Yalom, I. D. (1980). Existential Psychotherapy. Basic Books.
• Ingold, T. (2000). The Perception of the Environment: Essays on Livelihoo...