I denne øvelsen fokuserer vi på betydningen av å være til stede i kroppen gjennom en serie kroppsbevisste øvelser. Vi starter med å etablere et solid fundament ved å stå med begge føttene plantet på bakken, noe som inviterer til en økt bevissthet om hvordan kroppen vår interagerer med underlaget. Deltakerne blir oppmuntret til å finne en komfortabel stående stilling hvor de kan slappe av, før de begynner å utforske bevegelsene i føttene.

Vi oppfordrer deltakerne til å vippe frem og tilbake mellom tærne og hælene, og vi legger merke til hvordan tyngdepunktet endres med bevegelse. Gjennom en prosess med vugging fra side til side, får deltakerne muligheten til å observere vekten som flytter seg fra den ene fot til den andre. Hvis tankene begynner å vandre, anbefales det å returnere oppmerksomheten til kontakten mellom føttene og gulvet, noe som fremmer tilstedeværelse og fokus.

Videre undersøker vi bevegelser som å lage små sirkler med knærne, og vi oppfordrer deltakerne til å registrere de subtile forandringene som skjer i fotsålene. Vi stiller spørsmål om hvordan det føles å forberede seg på å ta et skritt fremover, og deltakerne får muligheten til å erfare den dynamiske forandringen i kroppen når de tar sakte skritt. Hver bevegelse, fra løfting til plassering av foten, gir innsikt i forbindelsen mellom føttene, beina og ryggen.

Gjennom denne utforskningen oppfordres deltakerne til å reflektere over hvor essensielle føttene er for å støtte og bære kroppen. Vi ser på hvordan hver bevegelse gir informasjon som kan merkes fra foten og oppover i kroppen, og det åpnes for en anerkjennelse av den fysiske forbindelsen hele veien opp til ryggsøylen. Til slutt inviteres deltakerne til å stå stille igjen, finne balansen og anerkjenne den konstante bevegelsen som skjer i kroppen selv når den er i ro. Øvelsen avsluttes med en oppfordring til å gi takknemlighet til føttene for arbeidet de gjør, og forberede seg på å bringe oppmerksomheten tilbake til omgivelsene.

Å lande i kroppen – Meditasjon som mental trening og indre forankring
Innledning til en kroppsnær mindfulnessøvelse fra boken «Mindfulness og medfølelse – En vei til vekst etter traumer»

I en tid hvor vi stadig blir trukket bort fra oss selv – mot skjermer, krav og konstant mental aktivitet – tilbyr mindfulness en vei tilbake. Ikke nødvendigvis til et ideelt sted utenfor oss selv, men snarere innover, til det som allerede er her: kroppen, sansene, øyeblikket. Øvelsen som her presenteres, hentet fra lydfilene til Malin Wästlund og Katinka Thorne Salvesens bok Mindfulness og medfølelse – En vei til vekst etter traumer, er et godt eksempel på hvordan oppmerksomt nærvær kan kultiveres gjennom kroppen som anker og veiviser.

Mindfulness og meditasjon som mental ferdighet

Mindfulness, ofte oversatt med "oppmerksomt nærvær", handler i sin kjerne om å være til stede med det som er, uten å dømme det. I psykologisk forskning beskrives mindfulness som en oppmerksomhetsregulering som inkluderer både fokusering og aksept (Bishop et al., 2004). Det er ikke en avslapningsteknikk i tradisjonell forstand, men snarere en mental treningsform – et systematisk arbeid med å styrke sin evne til tilstedeværelse, emosjonsregulering og selvinnsikt.

Det å trene på å være i kroppen er særlig relevant i lys av nyere forskning på traumer og regulering av nervesystemet. Ifølge nevropsykologen Stephen Porges og hans teori om polyvagal-teorien (Porges, 2011), er trygghet og selvregulering kroppslige prosesser like mye som kognitive. Gjennom å bringe oppmerksomheten til føttene, tyngdepunktet og kroppens bevegelser, aktiverer vi den delen av det autonome nervesystemet som støtter trygghet og tilstedeværelse. Denne tilnærmingen står sentralt i traumesensitiv mindfulness (Treleaven, 2018), hvor kroppen ikke bare er en del av meditasjonsobjektet, men også selve inngangen til heling.

En kroppslig inngangsport til mental tilstedeværelse

Øvelsen som beskrives her, kan ved første øyekast virke enkel: stå oppreist, legg merke til føttene, beveg deg sakte. Men bak denne tilsynelatende enkle praksisen ligger et dypere psykologisk arbeid. Ved å vende oppmerksomheten mot kroppens bevegelser – fra fotens trykk mot bakken til vektoverføringens nyanser – stimuleres det som i psykoterapeutisk sammenheng kalles interosepsjon, altså evnen til å registrere indre kroppslige signaler. Forskning viser at økt interoseptiv bevissthet henger sammen med bedre emosjonsregulering, redusert angst og økt selvmedfølelse (Farb et al., 2015).

Når vi lærer å vende oppmerksomheten til kroppens bevegelser på denne måten, bygger vi samtidig det Jon Kabat-Zinn, grunnleggeren av Mindfulness-Based Stress Reduction (MBSR), kaller for "den observerende bevisstheten" – en indre holdning som ser, men ikke nødvendigvis handler, vurderer eller rømmer. I denne kroppsnære tilstedeværelsen finner vi grobunn for trygghet, ro og en dypere kontakt med oss selv.

Kropp, traumer og psykologisk vekst

At denne øvelsen er hentet fra en bok om vekst etter traumer, er ikke tilfeldig. I møte med traumer blir kroppen ofte et sted vi ubevisst unngår. Den kan være forbundet med angst, uro eller dissosiasjon. Som Bessel van der Kolk uttrykker det i sin banebrytende bok The Body Keeps the Score (2014), så lagres traumer i kroppen – ikke bare i minnene, men i musklene, i sansene, i nervesystemets automatiske responsmønstre.

Gjennom langsom og bevisst kontakt med kroppen kan vi begynne å gjenopprette tilliten til oss selv. Bevegelsene i øvelsen – vippe frem og tilbake, sirkle med knærne, legge merke til endringer i trykk og balanse – er ikke bare fysiske, men relasjonelle handlinger mellom bevissthet og kropp. Det er et møte med oss selv som er fundert i respekt, nysgjerrighet og aksept.

Å gi føttene takknemlighet – mer enn en symbolsk gest

Mot slutten av øvelsen inviteres deltakerne til å rette takknemlighet mot føttene. Dette kan virke uvant i vår kognitivt orienterte kultur, men det speiler en praksis med røtter i både østlige og vestlige kontemplative tradisjoner. Å anerkjenne kroppens innsats, selv de mest hverdagslige aspektene som å bære oss gjennom dagen, kultiverer selvmedfølelse, en viktig ressurs for psykisk helse. Kristin Neff, som har forsket inngående på selvmedfølelse, viser hvordan takknemlighet og aksept mot egen kropp kan redusere selvkritikk og styrke selvfølelsen (Neff, 2011).

Avslutning: En stille revolusjon

Det finnes en stille revolusjon i det å stoppe opp og vende oppmerksomheten til føttene. I en kultur som verdsetter fart, produktivitet og mental overstyring, kan det å kjenne etter hvordan kroppen står på bakken oppleves som en radikal handling. Men det er i denne radikaliteten at vekst skjer – en vekst som ikke handler om å fikse eller forbedre seg selv, men om å vende tilbake til det som allerede er helt.

Meditasjonen du nå inviteres inn i, er ikke bare en øvelse i nærvær. Den er en invitasjon til å gjenoppta relasjonen til kroppen, til øyeblikket, og til det livet du allerede lever – her og nå, ett skritt av gangen.

Referanser:

• Bishop, S. R., et al. (2004). Mindfulness: A proposed operational definition. Clinical Psychology: Science and Practice, 11(3), 230–241.
• Porges, S. W. (2011). The Polyvagal Theory: Neurophysiological Foundations of Emotions, Attachment, Communication, and Self-regulation.
• Treleaven, D. (2018). Trauma-Sensitive Mindfulness: Practices for Safe and Transformative Healing.
• Farb, N. A., et al. (2015). Interoception, contemplative pract...