”Det hjelper å snakke om det.” Det er en setning man kanskje har hørt så mage ganger at den har mistet noe av sin betydning. Det har blitt et forslitt og oppbrukt uttrykk, noe vi gjerne kaller en klisjé. I denne øvelsen skal jeg forsøke og gi denne klisjeen litt mer “dybde”. Ulike former for psykoterapi bruker primært samtalen som verktøy, og det bygger på en grunnleggende idé om at det hjelper å kle sine indre opplevelser i et språk. Med andre ord hjelper det å snakke om det, men hvorfor? Hvis du har hørt mye på SinnSyn, kan det tenkes at du har flere svar på dette spørsmålet, og jeg er ganske sikker på at det nettopp finnes en rekke forklaringer på hvorfor det hjelper å sette ord på sitt indre liv. Blant annet blir det synlig for oss når vi identifiserer og adresserer vårt psykiske liv i et språk vi forstår. Når vi ser våre følelser fordi de har blitt uttrykt, kan vi også vurdere om de er hensiktsmessige, eller om de dukker opp som malplasserte reaksjoner vi lært på et tidligere tidspunkt i livet. Dette er kjent terreng for de fleste som hører på SinnSyn, og i denne, samt de neste øvelsene her inne på Patreon, skal jeg adressere noen følelser vi kanskje har et litt anstrengt forhold til. Mennesker har følelser og reaksjoner vi sosialt sett ikke anerkjenner som spesielt prisverdige, noe som gjør at denne typen følelser ofte undertrykkes eller avvises av vårt psykologiske forsvarsverk, noe som igjen gjør at vi havner i en slags mental-spagat hvor sider ved oss selv må holdes skjult for oss selv, og andre for den saks skyld. Jeg mistenker at denne kategorien følelser har fått et litt ufortjent dårlig rykte, og dersom vi klarer å se noen mer attraktive aspekter ved våre mørkeste følelser, kan det hende at de blitt lettere å akseptere. Hvis vi kan akseptere dem, kan vi få kontroll på den, og de vil ikke ligge å plage oss fra ubevisste avkroker i vårt psykiske liv.

I denne første, av en serie med øvelser som handler om å bli kjent med sine mørke sider, skal jeg se på ideen om at et godt humør og en munter fremtoning alltid er den beste modusen på jobb eller hjemme. Er det slik at det er viktig å alltid være glad å lykkelig? Må vi alltid fremstå som positive og fornøyde for å bli akseptert eller godt likt? Må vi være i perlehumør for å lykkes på jobb? Jeg tror dette er en myte mange lever etter, men jeg tror at det nettopp er en myte, altså ikke en ubetinget sannhet. Her er argumentet, som jeg blant annet henter fra en bok som heter «The utside of your dark side» av Todd Kashdan og Robert Biswas-Diener.

I dag florerer et slags mantra i mye av arbeidslivet som hevder at et godt humør og en energisk fremtoning er nøkkelen til suksess. Og selv om utadvendte humørspredere får bedre skussmål av kunder og overordnede, er det ikke sikkert at de presterer bedre på jobb eller oppnår bedre resultater.

For eksempel er det slik at glade mennesker er lettere å like, oppfattes de også som mindre overbevisende.

Hvis hensikten er å overbevise andre, må du kommunisere på en detaljert og ganske konkret måte. Forskning viser at dette er noe som faller mer naturlig for mennesker som er litt mer dystert orientert, mens tilfredse, lykkelige og glade mennesker tenderer til å fokusere på de store linjene på bekostning av de små detaljene. Av den grunn er argumentene deres ikke fullt så konkrete og nyanserte, og dermed mindre overbevisende. Dette er noe man har funnet i en rekke studier.

Hvis vi ser for oss to kategorier av mennesker. Du har de som er positive, «på», engasjerte, vennlige og sprudlende - La oss kalle de for de «lykkelige» menneskene. Også har vi de menneskene som er mer sedate, langt i fra euforiske, litt negative med et humør som ligger litt under norm. La oss kalle de for de «ulykkelige» menneskene. Når man sammenligner disse tro gruppene i øvelser som handler om å argumentere for et bestemt ståsted, er den «ulykkelige» gruppen overlegen. Blant annet skulle disse to gruppene fremføre argumenter knyttet til skatt og avgifter og eksistensen av en sjelevenn. Uansett hvilket tema man valgte, var resonnementet til den «ulykkelige» gruppen 25% mer overbevisende enn argumentene til de mer oppstemte folka.

Det viser seg videre at de såkalt «lykkelige» menneskene er lettere å lure, manipulere og overbevise og de er mer tilbøyelige til å gjenkalle «ukorrekte opplysninger» enn andre. De har altså lettere for å tro på falske minner, noe som er med på å gjøre dem mindre troverdige enn sine mer depressive og negativt innstilte likemenn.

Det tyder altså på at vi er mindre oppmerksomme og interesserte i detaljer og nyanser når vi er i godt humør og forholdsvis glade.Men når vi er ute etter å avsløre bedrageri, må man se etter subtile tegn og fornemmelser, og her går de «lykkelige» boka på limpinnen. Dette ble enda tydeligere i en studie hvor deltakerne skulle diskriminere mellom løgnere og de som snakket sant ved å se på en rekke filmklipp.

Filmene viste mennesker som nektet for å ha stjålet noe, men bare halvparten av dem snakket sant. De tilfredse menneskene klarte å identifisere 49 % av løgnerne, men de «ulykkelige» folka klarte å avsløre 62 %.

I et annet studie hvor deltakerne skulle huske ord og gjenstander de hadde blir vist tidligere, var de lykkeligste deltakerne mest tilbøyelige til å huske feil og ikke minst huske ting de ikke en gang hadde blitt vist. Konklusjonen er at «lykkelige» mennesker er mindre overbevisende og mer godtroende, og da er spørsmålet hvor «glad» du egentlig vil være.

Denne øvelsen handler egentlig bare om å redefinere litt hvordan vi verdsetter eller tenker om det å ikke være positiv og strålende hele tiden. Jeg møter mange mennesker som ikke makter sosialt samspill fordi de føler et enormt press på å være utadvendte, hyggelige og glade. Da de ikke makter å ta på seg en «lykkelig» maske, holder de seg unna sosialt samspill, noe som igjen forsterker de depressive tendensene, øker angsten og virkelig konsoliderer følelsen av utenforskap, misnøye og agg. Men hvis vi klarer å tenke litt annerledes om det å være i litt dårlig humør, litt negativ og kritisk, kan det tenkes at vi kan gi denne delen av oss selv litt mer verdi.

Folk har uansett ikke tiltro de de «lykkeligste» av oss, så hvorfor streber vi alltid etter denne formen for tilstedeværelse i møter med andre? Kanskje fordi vi har misforstått verdien av våre negative og depressive aspekter. Tenk på dette i ukene som kommer, og se om du kan være litt mer av deg selv fullt og helt, og ikke bare fungere i en mer positiv og gledes-spredende «persona». Alt for mange tror at de må fremstå som overdrevent positive for å vinne sosial aksept og verdi, jeg tror ikke det stemmer.

Dette er altså en av øvelsene i en serie med episoder om å akseptere flere av våre tilsynelatende «mindre attraktive» sider. Tanken er å føre oss mot følgende innsikt: Det å være oss selv fullt og helt, og ikke bare den «gode» versjonen av oss selv, kan være nøkkelen til et rikere liv og mer suksess, både på jobb og hjemme.