I serien av øvelser som handler om å revurdere menneskelige karaktertrekk med litt dårlig rykte, har vi kommet frem til den siste øvelsen som skal se på fordeler ved narsissisme og psykopati. Jeg vil selvfølgelig ikke hevde at dette er egenskaper man bør dyrke eller fremelske hos seg selv, men dersom man har denne typen tendenser, noe de fleste har (om ikke annet i en ganske svak variant), kan det være forbundet med visse fordeler. Min tanke er at dersom vi gir de mindre populære karaktertrekkene en slags rehabilitering, eller et litt mer nyansert rykte, kan det hende at vi i større grad våger å akseptere og inkludere disse sidene ved oss selv, noe som er en bedre og mer moden psykologisk strategi enn undertrykkelse og fornektelse. Men jeg innrømmer at narsissisme og psykopati ikke er så lett å fremstille i et positivt lys. La oss først høre smørbrødlista over ulike karaktertrekk forbundet med disse selviske og til dels hensynsløse egenskapene.

Når vi hører hva narsissisme og psykopati innebærer, er det ekstra vanskelig å rehabilitere disse trekkene. Jeg vil presisere at renskåren psykopati ikke på noen måte er en attråverdig posisjon, eller at markant narsissisme er spesielt bra, men de fleste av oss har noen tekke i den egoistiske retningen, og det er derfor vi trenger å tenke litt annerledes, også om disse mørkere sidene ved mennesket.

Min første påstand er at narsissistiske trekk kan gjøre deg produktiv, kreativ og fordre en viss grad av suksess. Hvilke karakteristiske trekk anser du for å være dårlige?

Hva med overdrevent behov for oppmerksomhet og applaus? Eller hva med en opplåst selvfølelse, grandiose nykker, selvopptatthet og fokus på egne behov og egen måloppnåelse på bekostning av andre? Dette vil de fleste karakterisere som svært dårlige egenskaper, og de er alle forbundet med en narsissistisk personlighet.

Men selv om disse trekkene er sosialt sett på feil kurs, kan denne typen egenskaper generere ganske mye suksess. Her kommer studiene som viser hvorfor man kan påstå noe slikt. Blant annet viser det seg at narsissisten i større grad når ambisiøse mål de har satt seg. Når en narsissist vil ha noe eller vil noe, føler han eller hun seg berettiget til å følge sine mål uten tvil eller videre hensyn til andre. For dem er det faktum at de vil dette, nok til å gå for det.

En narsissistisk reporter vil for eksempel forfølge en sak koste hva det koste vil. Får vedkommende høre om en skandale, vil han gjøre det som trengs for å rapportere om saken, selv om det innebærer å eksponere de involverte og blottlegge deres privatliv. Dette er lite hensynsfullt, men det er også på grunn av denne typen virksomhet at en rekke kriminelle forhold har blitt kjent for offentligheten.

Det er også slik at de grandiose tendensene til narsissisten gjør at han eller hun ofte fritas fra den tvilen og selvkritiske innstillingen som ofte forsinker eller blokkere for andre andre mennesker. Det betyr at de står på, beholder troen på seg selv, også i situasjoner hvor det oppstår konflikt eller oddsene er imot dem.

Til sist vil jeg nevne at narsissisten mener selv de er berettiget suksess, og nettopp denne holdningen gjør dem enormt standhaftige og utholdende i kampen for måloppnåelse, påskjønnelser, berømmelse, suksess og oppmerksomhet.

Dette er selvfølgelig ikke spesielt attraktive karaktertrekk, men de kan være motiverende i møte med vanskelige utfordringer - Eksempelvis hvis man setter seg fore å avkode det menneskelige DNA eller skal prøvespille for en sentrale rolle i en film.

Det er også påvist en viss sammenheng mellom narsissistiske trekk og kreativitet. Når det kreves at man finner helt nye løsninger på et komplekst problem, vil narsissisten i mindre grad være bundet til antakelser om hvordan ting burde gjøres, sedvaner, konvensjoner og andres meninger, ettersom de er så skråsikre på sin egen briljans og overlegenhet. Derfor vil de være mer tilbøyelige til å se på løsninger som ved første øyekast virker lite lovende, eksentriske, merkelige eller upassende, noe som i sakens natur gir dem en større kreativ frihet.

Det er altså en del fordeler forbundet med en viss porsjon narsissisme, både for individet og samfunnet. Men hva med psykopaten? Hva med den kalde, kalkulerende og enda mer kyniske varianten vi kaller sosiopat eller psykopat. Vi kan vel ikke finne fordeler med psykopatiske trekk? Eller kan vi det?

Populærkultur vil portrettere psykopatene som sadistiske, nådeløse Hannibal Lecter og Patrick Bateman-aktige typer. De er blodtørstige, farlige og antisosiale og de hjemsøker oss i mareritt og mørke bakgater. Men i virkeligheten er ikke dette bilde på en typisk psykopat. Til hverdags møter du ikke psykopaten i en mørk bakgate, men snarere som overlege på et sykehus, som politimann eller som bedriftsleder. Og disse folka har ingen intensjoner om å drepe, true eller misbruke noen. De gjør jobben sin, og ofte gjør de den svært godt.

I psykiatrisk litteratur er psykopaten beskrevet på en rekke ulike måter. Dog er det karakteristisk at psykopater har stor tro på seg selv, har lite skam og lite skyldfølelse. De har et overfladisk følelsesliv, kan lett skylde på andre for egne feil og de er tilbøyelige til å manipulere andre dersom det gagner deres egen sak. Denne smørbrødlista over menneskelige karaktertrekk er ikke veldig attraktiv, men psykopater kan fungere bedre enn hvermannsen i del sammenhenger, og i disse sammenhengene kan de redde liv.

Det viser seg nemlig at psykopater er bedre til å håndtere krisesituasjoner. I vanskelige situasjoner, som ved et terrorangrep, håndgemeng, naturkatastrofer eller lignende, vil ikke-psykopater lett bli overveldet av følelser som frykt eller sinne, noe som videre kompromitterer deres handlingskraft og gjør dem mindre egnet til å håndtere situasjonen.

Psykopater derimot, har ikke problemer med å holde følelser i sjakk. De er flinke til å distansere seg følelsesmessig fra enhver situasjon, og når de i utgangspunktet har et litt avstumpet eller overfladisk emosjonelt repertoar av følelser, holder de hodet kaldt i situasjoner hvor andre blir overveldet.

Eksempelvis kan man se for seg at en gisselsituasjon håndteres best av en politimann eller forhandler med psykopatiske trekk. Vedkommende vil gjøre det som er mest rasjonelt og kan kalkulere situasjonen uten stresset som medfølger sterke følelser. Psykopat-politimannen vil ikke bli redd, men jobbe uforstyrret så lenge det er i hans eller hennes interesse å løse situasjonen.

Man har også forsøkt å måle psykopaters grad av suksess ved å se på amerikanske presidenter og deleres mer eller mindre sterke tilbøyeligheter til psykopati.

I et studie skulle 121 eksperter evaluere presidenters personlighet og lederegenskaper. I etterkant matchet forskerne disse evalueringene opp mot tilstedeværelsen av psykopatiske trekk hos de ulike presidentene, basert på beskrivelser fra biografier. Det viste seg at de med mest fremtredende psykopatiske trekk ble vurdert med de beste lederegenskapene, og her inkluderte man historiske ikoner som Theodore Roosevelt og John F. Kennedy (men studien ble gjort før USA gikk gjennom Trumpistan-fasen). De nevnte presidentene viste seg å fremstå på en mer overbevisende måte, de var mer villig til å ta en viss risiko, bedre evner til å beholde en god relasjon til kongressen og de var mer egnet til krisehåndtering enn de mindre psykopatiske presidentene.