I Det Store Norske Leksikon står det at før psykologien ble etablert som moderne vitenskap ble angstens problem behandlet i religion og i filosofisk etikk, men ikke fikk status som særskilt problem før på midten av 1800-tallet da Kierkegaard skrev boken Begrebet Angest (1844). Her fokuserer han særlig på forholdet mellom angst og frihet. Enhver virkeliggjørelse av muligheter innebærer angst, og jo flere muligheter individet øyner – jo mer kreativt det er – desto større er mulighetene for angst.

Nevrotisk angst oppstår derimot når individet ikke klarer å møte friheten og den angst som er forbundet med den. Kierkegaard snakker da om «angst for det gode» (demoni) og «angst for det onde» (syndens trelldom). Det hefter en grunnleggende tvetydighet ved angsten, den er «en sympatisk Antipathie og en antipathetisk Sympathie», både tiltrekkende og frastøtende på samme tid.

Angst er siden blitt et av grunnbegrepene i eksistensialistisk filosofi. I Jaspers' filosofi erfarer mennesket angsten i de skjelsettende situasjoner hvor eksistensen overskrider sine grenser, som i møtet med døden. Hos Heidegger bringer angsten mennesket ansikt til ansikt med at det er kastet inn i verden (Dasein) og viser uhyggen ved den tilvante væren-i-verden. Også for Sartre er angsten ikke frykten for et ytre objekt, men svimmelheten i forhold til egne muligheter.

I dagens episode skal jeg snakke om en særegen form for angst, eller kanskje den vanligste formen for angst, nemlig status-angst. Egentlig skulle jeg snakke om sosial angst, men så kom jeg over en bok av Alain de Botton som het status-angst, og der fant jeg en rekke interessante perspektiver. Når moderne mennesker hele tiden får vite at de kan bli hva de vil, og muligheten er mange, blir suksess et kjennetegn på karakterstyrke og pågangsmot. Suksess blir dermed knyttet til vår verdi som mennesker, og mangel på suksess betraktes nesten som en karakterbrist. Hvis ikke du lykkes og lever et interessant liv med mange titler og diplomer, er det fordi du enten er lat, uten ambisjoner eller dum. I en slik verden, hvor egenverd måles i overfladiske symboler og tegn på velstand og status, blir det ekstra viktig å bli anerkjent og vise seg frem, og enhver sosial bedømmelse blir skjebnesvanger fordi den assosieres med vår verdi som menneske.

Velkommen til en episode om status, vår sårbare selvfølelse og hva vi kan gjøre for å unngå det overfladiske spillet om gull, glitter og applaus som kjennetegn på høy egenverdi.