For å leve et liv uten å kveles under tyngden av skam og usikkerhet, må vi tilstrebe en ubetinget anerkjennelse og aksept av oss selv. Vi må hvile på vår iboende verdi som menneske i møte med venner, familie og kollegaer. Hvis vi klare det, betyr det at vi våger å være sårbare fordi vår egenverdi ikke baserer seg på hvorvidt vi gjør en feil eller blir avvist. Selv om vi går på en smell, blir glemt eller driter oss ut, tåler vi slike situasjoner fordi livets oppturer og nedturer ikke er direkte koblet til vår selvfølelse. Ved å omfavne vår egen sårbarhet, våge å være til stede, engasjere oss, prøve og feile, si vår mening og uttrykke våre følelser, kan vi etablere et dypere og mer solid forhold til andre mennesker. Dersom vi våger å være mer oppriktige og åpne i møte med andre, vil det få positive konsekvenser for folkene vi omgir oss med. Det gjelder på jobb og hjemme. Hvorfor er det slik?

I dagens episode skal jeg utforske sårbarhetens psykologi. Gradvis har det gått opp for meg at sårbarhet over hodet ikke er en svakhet, men representerer motet som skal til for å føle og uttrykke seg. Uten aksept for egen sårbarhet, må vi bruke store mengder av vår mentale energi på å fremstå på en annen måte enn slik vi egentlig er. Det er roten til dårlig psykisk helse, dårlig relasjoner og en slags fremmedhet ovenfor seg selv og andre.