Psykologiprofessor, Paul Ekman, er en av verdens ledende forskere på følelser. Ekman er spesielt opptatt av hvordan våre følelsesmessige reaksjoner synes i ansiktet. Når folk bevisst prøver å skjule sine følelser (eller ubevisst undertrykker sine følelser), vil det oppstå et ansiktsuttrykk som ”avslører” følelsen i et veldig kort øyeblikk (1/15 til 1/25 av et sekund). Dette er usynlig for de fleste, men tilgjengelig for den oppmerksomme. Noen mennesker et spesielt gode til å oppfatte disse mikrouttrykkene som ”avslører” det emosjonelle klima i en situasjon. De kan ikke alltid begrunne sine fornemmelser på en rasjonell måte, men har likevel lagt merke til en følelse og en stemning på et subtilt nivå, og kaller det gjerne for magefølelse. De har altså oppfattet situasjonen på en ganske korrekt måte uten å koble inn analyse og refleksjon.

Når det dreier seg om mellommenneskelige situasjoner, viser det seg at de med høy emosjonell intelligens stort sett kan stole på sin magefølelse. Ekman har testet tusenvis av mennesker, og han vet at de som er gode til å gjenkjenne subtile følelser i ansiktene, er mer åpne for nye opplevelser, mer interessert i omverdenen, tryggere på seg selv og mer nysgjerrige. For disse kan magefølelsen være et nyttig navigasjonsverktøy. Deres innarbeidede kategorier, som styrer automatiske reaksjoner, er på sett og vis romsligere og mindre beheftet med stereotyp kategorisering og fordommer. Siden de gjennomgående er forholdsvis trygge på seg selv, er heller ikke deres fortolkninger forkludret av frykt. Det er slike egenskaper man ofte sikter til når man snakker om en «mindful person».

Ekmans studier har vist at mennesker som har lang erfaring med meditasjon er mye bedre enn andre til å lese de følelsesmessige aspektene ved en situasjon. De som mediterer har gjerne kultivert sitt eget følelsesliv gjennom meditasjonsøvelser og har opparbeidet seg en god indre balanse. Med god kjennskap til egne følelser har de også gode forutsetninger for empatisk innlevelse i andre. Ekman sine studier viser at de med lang meditasjonserfaring skårer mye høyere enn politifolk, advokater, psykiatere, tollere, dommere og Secrete Service agenter når det gjelder å gjenkjenne følelser i ansiktet. Disse yrkesgruppene lever av å lese andres mennesker, men likevel skårer de i gjennomsnitt lavere enn mennesker med lengre meditasjonserfaring. Med andre ord er meditasjon en praksis som styrker evnen til å oppfatte subtile tegn på hva andre mennesker føler. En slik kompetanse er mellommenneskelig verdifull, og som nevnt assosieres det både med emosjonell og sosial intelligens.

Mindfulness er som kjent en samlebetegnelse på en rekke meditasjonsteknikker som har helsebringende effekter dersom det praktiserer jevnlig over tid.

Mindfulness handler om å observere sitt indre liv uten å fanges av det som dukker opp i bevisstheten. Istedenfor å la seg diktere av tanker og følelser, skal man trene på å hvile som en observatør. Man skifter posisjon fra «ubevisst offer» for sitt indre liv til en mer nøytral observatør av det som foregår på innsiden. På sett og vis kan det sammenlignes med den holdningen en forsker har til sitt forskningsobjekt. Det handler om å studere tingene så lenge og så nøytralt som mulig for å oppdage hvordan ting henger sammen. I mindfulness er man litt forsker i sitt eget indre liv, og det gir gradvis en større kompetanse på egne følelser, tankerekker og reaksjonsmønster. Dette vil i neste omgang skape mer rom i oss selv til å håndtere våre reaksjoner i møte med livets utfordringer på en adekvat måte. Det er også denne «psykologiske ekspertisen» som er utgangspunktet for empatisk innlevelse i andre.

I dagens episode skal du få være med tilbake i biblioterapi. Du hører meg reflektere rundt menneskers empatiske evner. Hva vil de si å være mindful, emosjonelt intelligent og empatisk? Er empati en utelukkende positiv egenskap, eller er dette også et slags emosjonelt navigasjonssystem som kan være feiljustert?