Jeg er opptatt av at menneskers indre liv av og til kan preges av et rigid alvor. Vi tar våre tanker på ordet, og lar andres kritikk ramme oss som et knivstikk i selvfølelsen. Jeg fortetter å påstå at vi må tillegg våre tanker litt mindre tyngde for å etablere en mer leken holdning og et friere mentalt liv.

Vi tillegger verden utenfor oss positive og negative egenskaper. Av og til er vi uenige. Dette minner oss ofte på at vi evaluerer og ikke snakker om absolutte egenskaper. Vi evaluerer også våre opplevelser og oss selv. Angst og tristhet er ubehagelige følelser, men også verbale kategorier som vi kan evaluere som gode, dårlige, fæle og uutholdelige. Problemet er at vi kan oppfatte slike evalueringer som absolutte egenskaper ved opplevelser og oss selv, ikke som evalueringer. De fungerer bokstavelig; vi reagerer på dem som på absolutte egenskaper som er uavhengige av vår evaluering: «En redd person som konstruerer et skremmende miljø, oppfører seg som om det skremmende miljøet er oppdaget, ikke konstruert». Tanker og virkelighet blir ett. Dette kalles kognitiv fusjon, og ligger til grunn for et rekke psykiske utfordringer.