Perfeksjonisme er et trekk som gjør livet til en uendelig kamp for stadig bedre prestasjoner eller et plettfritt utseende. En sunn form for perfeksjonisme kan fungere motiverende og få oss til å overvinne motgang og oppnå suksess. Når det er usunt, fungerer det som en livsødeleggende mentalitet.

Det som gjør ekstrem perfeksjonisme så giftig, er ikke bare at motivasjonen er tuftet på fremtidig suksess, men også konstant fokusert på å unngå fiasko, noe som resulterer i en grunnleggende negativ orientering. Man er drevet av frykt for å feile, noe som gjør enhver handling ganske skjebnesvanger. En vaskeekte perfeksjonist klarer ikke å forholde seg lekent og nysgjerrig til livet, men lever på en undertone av frykt for fiasko og hele tiden på vei til et resultat langt der fremme. De legger ikke merke til gleden ved å være underveis, utforske nye ting, prøve og feil, korrigere seg selv og stå på videre. Veien til målet, som dypest sett er nesten hele livet, er noe perfeksjonisten bare skal gjennom, hvorpå den perfeksjonistiske livsfilosofien sørger for at livet preges av misnøye, utålmodighet og fravær av glede og livslyst.

Perfeksjonisten tror ikke på ubetinget kjærlighet, og forventer at andres hengivenhet og godkjenning skal være avhengig av en feilfri forestilling.

Perfeksjonisme drives hovedsakelig av et indre press tuftet på et inderlig ønske om å unngå fiasko, for å dempe en mer elle mindre innbilt fordømmelse. Det er sannsynligvis også en sosial komponent, fordi perfeksjonistiske tendenser har økt betydelig blant unge mennesker de siste 30 årene, uavhengig av kjønn eller kultur. Det antas at mer akademisk og profesjonell konkurranse spiller en rolle, sammen med den gjennomgripende tilstedeværelsen av sosiale medier og det økende antall plattformer hvor muligheten for å sammenligne seg med andre er påtrengende.

Hva kjennetegner en perfeksjonist?

Perfeksjonister har urealistisk høye forventninger til seg selv og andre. De er raske til å finne feil og er ekstremt kritisk innstilt til selv små feil og mangler. Den kritiske holdningen har en tendens til å overskygge enhver følelse med positivt fortegn. Perfeksjonisten har en tendens til å utsette et prosjekt av frykt for å mislykkes. De er utilgjengelige for komplimenter og glemmer å feire eller glede seg over suksess. Ofte er de avhengige av at bestemte mennesker bekrefter dem eller validerer deres prestasjoner. Får de ikke den ønskede tilbakemeldingen, vil de oppleve prestasjonen som verdiløs eller dårlig, uansett hvor god den egentlig måtte være.

Ulike aspekter ved perfeksjonisme

Perfeksjon manifesterer seg i tre ulike domener. Selvorientert perfeksjonisme er å pålegge seg selv et urealistisk ønske om å være perfekt. Annenorientert perfeksjonisme betyr å pålegge andre urealistiske standarder for perfeksjon. Sosialt foreskrevet perfeksjonisme innebærer en internalisering av urealistiske forventninger om perfeksjon fra andre eller fra de kulturell føringene.

Farene ved å være perfeksjonistisk

Perfeksjon er selvfølgelig en abstraksjon, en umulighet i virkeligheten. Ingenting er perfekt. Alt kan måles ut i fra en rekke forskjellige standarder og målestokker, og desto flere perspektiver man inntar, desto mer ser man at ethvert aspekt ved livet kan forbedres på en eller annen måte. De som har suksess uten å være perfeksjonister, kan motiveres av en kontinuerlig prosess mot flere og mer nyanserte perspektiver på de de foretar seg. De lever godt med at ingenting er perfekt, men alltid kan forbedres. De trives med prosessen hvor de hele tiden finpusser og utvikler sine interesser. Perfeksjonisten klarer ikke å innta denne holdningen. Veien til målet er bare noe som skal presteres og gjennomføres for å hente dommen når resultatet er klart, og siden perfeksjon er en umulighet, blir dommen nesten alltid negativ, hvorpå hele livet bades i en lang og smertefull gjørme av misnøye.

Når perfeksjonisme tas for langt, kan streben etter perfeksjon føre til negative resultater. Siden resultatene er så viktige, ofte fordi man assosierer egen verdi som menneske til egne resultater, er det mange som prokrastinerer i frykt for å ende som en fiasko. Mange perfeksjonister unngår utfordringer fordi feiling ikke betraktes som viktig læring, men som et tegn på at man er udugelig. Da er det trygges å unngå utfordringer, noe som igjen fører til en fryktsom stillstand. Perfeksjonisten er dessuten beheftet med en alt-eller-ingenting-tenking, hvorpå ethvert godt resultat, som ikke er helt optimalt, ikke blir vurdert som tilfredsstillende, men som en fiasko.

I tillegg driver perfeksjonisten med sammenligning som hovedgesjeft, og vedkommende finner som regel alltid noen som presterer bedre, og da er man tilbake i den kroniske opplevelsen av misnøye og negativitet. hele denne anstrengende perfeksjonistiske mentaliteten fungerer som en effektiv stopper for kreativitet og livsgnist. Den er sannsynligvis blant menneskets viktigste og mest alvorlige livsfeller.

Maladaptiv perfeksjonisme er altså drevet av frykt for å feile, følelser av utilstrekkelighet, lav selvtillit og som regel en del ugunstige barndomsopplevelser. Det ledsages ofte av depresjon, angst, tvangslidelse, spiseforstyrrelser og til og med selvmordsimpulser.

Hvordan kan du overvinne perfeksjonisme?

Å gi slipp på tendensen til å sammenligne seg med andre, kan hjelpe folk å prestere på høyt nivå, uten å bli hemmet av urealistiske idealer og faren for at ethvert feiltrinn drenerer både en selv og livet for glede og velvære. Folk som sliter med perfeksjonisme kan ha god nytte av mindfulness øvelser og fokus på tilstedeværelse i øyeblikket, og ikke hele tiden en streben etter et fremtidig resultat. Evnen til å være mer medfølende, raus og sympatisk innstilt ovenfor seg selv, kan også avhjelpe ubønnhørlig perfeksjonisme. Nøkkelen er å innse at et forsøk kan lønne seg, selv om det ikke er perfekt. Hver gang du feiler, høster du verdifulle erfaringer du kan vokse på og ta med deg videre. Det er langt mer konstruktivt enn å se på feil som bevis på manglende egenverdi.