Psykologspesialist Harald Victor Knutson var min veileder når jeg begynte å jobbe som psykolog i 2005. Han fulgte meg i godt og vel fem år, og det var særdeles viktig for min tilpasning til og utvikling av psykolog-rollen. Harald er en person jeg beundrer, en person jeg setter høyt og en person som har vært utrolig viktig for meg i i flere faser av mitt yrkesaktive liv. Nå har han skrevet bok om døden, og dette er et tema han har støtt på jevnt og trutt i løpet av sine 40 år som klinisk psykolog og psykoterapeut. Harald Knutson skrev en doktorgrad i 1980 om identitet og fortvilelse, og andre menneskers fortvilelse er noe han har jobbet med nesten hele sitt liv. Jeg gledet meg til denne samtalen, selv om den skulle handle om et dystert og skremmende tema. Harald er en klok mann, en god venn og i dagens episode snakker vi mye om selvmord.
Harald har skrevet en bok som heter «Døden den usle: Terapi, forgjengelighet og det siste arbeid». Han har skrevet den sammen Eivind Berthelsen som er teolog fra Universitetet i Oslo. Bertelsen skrev en doktorgrad med tittelen «Far vel» i 2010, og den handlet om fortolkninger av pleiepersonalets erfaringer med det å pleie døende og å stelle avdøde. Berthelsen har arbeidet som prest siden 2001.
Bak på boken får vi en kort smakebit på det den presenterer. Her står det at «Den som hører at et menneske ikke lenger ønsker å leve, føler angst. Den som ser et menneske dø, husker det. Når den livreddende ekspertisen har som oppdrag å begrense forgjengeligheten og fjerne lidelsen, er det lett at falske forhåpninger blir medisinen som gis. Når profesjonelle i helsevesenet blir tvunget til å arbeide med mennesker som truer med å avslutte sine liv, blir selvmordet systemets enfant terrible. Døden etterlater seg et møysommelig arbeid. Det er et alminnelig og praktisk kroppsstell, samtidig som det er et begivenhetsrikt rituelt arbeid. Boken henvender seg særlig til profesjoner innenfor helsetjenestene, samt studenter innenfor fagområdet.»
I dagens samtale rekker vi ikke på langt nær gjennom denne forholdsvis korte, men rikholdige boken, men fokuserer snarere på et kapittel som handler om selvmord. Spesielt èn passasje i denne boken bet jeg meg merke i, og mye av dagens episode kretser rundt dette tema:
“Å møte mennesker som har tanker om å avslutte sitt liv, burde alltid være forankret i en Bubersk jeg-du-relasjon, der det å finne hjem og gjenkjennelse av det menneskelige paradokset må bli tema. Det betyr at vi ikke kan fjerne oss fra våre egne følelser og distansere oss fra den vi møter, for så å beskytte oss selv fra noe som er så tungt. Å håndheve en null-suicid-visjon er likeså en avvisning av menneskets behov for tilhørighet og relasjon, fordi den enkeltes språk som blir forsøkt formidlet igjennom selvmordstanker og ønsker ikke blir hørt og forstått. Ofte er meddelte suicidtanker og -fantasier et desperat rop etter forståelse og engasjement, et dypt ønske om å være del av, og få plass i, et ekte fellesskap. Når vi automatisert trekker fram pålagte prosedyrer og selvmordsrisikovurderinger, kan det hende at vi overhører dette ropet. Tilhørighet og forankring i en mellommenneskelig kontekst blir på mange måter eneste vei «tilbake» til livet.” (Knutson og Berthelsen, 2018, p. 54).
Jeg har selv jobbet som kliniker i 17 år, og jeg har ikke opplevd å miste pasienter i selvmord. Jeg tror ikke at det sier så mye om meg som kliniker, men jeg tror heller ikke at det bare handler om flaks. Jeg tror at det faktum at vi alltid er opptatt av å skape gode grupper og gruppetilhørighet, er den faktoren som fungerer mest selvmordsforebyggende ved avdelingen hvor jeg jobber. De menneskene som beveger seg mot selvmordet, kan komme tilbake til livet dersom de klarer å etablere seg i et meningsfullt fellesskap, en mulighet vi hele tiden tilstreber ved å lage inkluderende grupper med en åpen og undersøkende kultur.