Skolevegring er et voksende problem i den norske skolen. Mellom én og fire prosent av barn og ungdom sliter til enhver tid med å gå på skolen som følge av vegring.

For mange fører dette til tap av rutiner, venner og utdanning. Flere skolevegrere melder om senere problemer i arbeidslivet og lavere livskvalitet.

Samtidig er det mye vi ikke vet om fenomenet.Det finnes ikke så mye tall og fakta, for det føres ikke fravær nasjonalt. Og selv om et barn er borte fra skolen i noen dager fordi det er sykt, er det vanskelig å vite om barnet virkelig er sykt, sier Brochmann.

Ifølge psykologspesialist og førsteamanuensis ved RKBU Midt-Norge, Jo Magne Ingul, er det fem kriterier som definerer skolevegring: Eleven har et relativt høyt og uforklart fravær.

Den unge er vanligvis hjemme når de skulle vært på skolen.

Den unge viser et følelsesmessig ubehag som angst eller tristhet når de snakker om skolen.

Den unge viser ellers ingen alvorlig antisosial eller normbrytende atferd.

Foreldrene ønsker, og har prøvd, å få den unge til å gå på skolen.

– Når du spør barn og unge hva deres fremste kilde til stress er, svarer de fleste skolestress. Jeg tenker det er en interessant problemstilling – hva er det med skolen, og utdanning i utvidet forstand, som gjør at den har blitt viktigere? 

I andre del av denne miniserien om angst og skolevegring fortsetter jeg å utforske de undeliggende faktorene i menneskers unnvikelse, uro og angst. Skolevegring tjener i denne sammenheng som et eksempel som muligens avslører noen tendenser i samfunnet som nettopp driver en form for uro og utrygghet.