Young og Klosko er teoretikerne bak skjematerapi og konseptet om negative grunnleggende leveregler. De beskriver et titalls ulike negative livsmønstre, og ett av dem er sentrert rundt følelsen av skam. Leveregelen kalles ”skam” fordi den refererer til personens egne private følelse av å bære på skam, dårlig samvittighet og en invaderende følelse av å være utilstrekkelig. Skam er det man føler når ens følelse av egne mangler eller defekter kommer for en dag. Man vil ofte gjøre nesten hva som helst for å unngå denne skammen. Som en konsekvens strekker man seg langt for å holde defekten skjult. Ofte har man en intens følelse av at defekten ligger inni en selv. Ofte er det ikke noe som folk kan legge merke til umiddelbart. Isteden er det noe som ligger i selve essensen eller kjernen av en selv. Man kan rett og slett føle seg uverdig for kjærlighet. En slik leveregel kan ofte gi seg utslag i ulike måter å bygge opp en fasade som ingen kan se gjennom. Dette er helt klart en av de vanligste negative levereglene som finnes. Personer som sliter med denne typen leveregel har ofte en følelse av at de bærer på noe uakseptabelt. De sliter med dårlig selvtillit og overgir seg ofte til sin følelse av defekt eller tilkortkommenhet. Ofte føler disse menneskene at det er noe med dem – noe hemmelig – som, hvis det blir kjent, ville gjøre vedkommende totalt uakseptabel og føre til at andre mislikte en. Til tross for denne følelsen, klarer ikke vedkommende å definere eller sette fingeren på det ”hemmelige”. Det er som om det ikke finnes ord som passer. Det er bare en diffus følelse eller grunnstemning. Problemet er videre at personen som lider under defekt/skam ikke tror at han/hun kan gjøre noe med det. Det er bare slik man er, ens egentlige vesen. Det er som om denne negative grunnstemningen definerer dem som menneske. Det beste man kan gjøre er å skjule den, og forsøke så godt en kan og utsette det uunngåelige øyeblikket når noen kommer nært nok innpå til å oppdage hvor ”udugelige” de egentlig er. Ofte føler man at ingen kan like en dersom de så den stilltiende ”skammen”. Man godtar på sett og vis ikke beviser på at folk faktisk setter pris på en og ønsker å være sammen med en. Isteden forsøker man å forstørre, legge merke til og samle beviser på at folk avviser en og ikke liker en. Under denne leveregelen tør man ikke å hevde seg selv eller markere seg. Det å bli sett er skummelt, nettopp fordi man er redd for at noen skal legge merke til ens mangel og utilstrekkelighet. Velkommen til den andre av tre deler i miniserien om skam.
Skam & Borderline del 2 av 3
|
Meldinger
Ingen kommentar
Vær den første til å legge inn en kommentar