Hver uke møter jeg nye mennesker som er søkt inn til gruppeterapi ved poliklinikken. Jeg møter dem, blir kjent og deretter forteller jeg litt om hvordan gruppeterapi fungerer. Samtidig forteller jeg litt om hvilke andre faktorer som kan være virksomme i terapi. Jeg kan snakke om gruppeterapi i tre dager i strekk, men jeg kan også forsøke å få med det viktigste i løpet av 45 minutter. I dagens episode skal jeg gi deg den korte versjonen. Denne episoden er spesielt for de som vurderer gruppeterapi som behandlingsform, terapeuter som vurderer å henvise pasienter til gruppeterapi, men også til «folk flest» som bare er nysgjerrige på hvordan man ser for seg at mennesker kan utvikle seg psykologisk i møte med andre. Selv om du ikke på noen måte har psykiske plager, men hører på SinnSyn fordi du er interessert i psykologi og filosofi, kan det hende at dagens episode også tilfører deg noen nye ideer du kan sjøsette i eget liv. Velkommen til en gruppeterapeutisk episode av

Jeg har vært interessert i meditasjon i mange år. Det er en del av tilbudet til klienter ved poliklinikken i det gruppeterapeutiske programmet jeg og mine kollegaer står ansvarlig for, og det har i perioder vært en viktig del av min egen utvikling. Likevel har jeg hatt problemer med å meditere konsekvent, litt på samme måte som jeg har hatt problemer med å trene regelmessig i perioder. For tiden er jeg imidlertid i en fase hvor jeg har latt meg inspirere og funnet ny motivasjon for å ta opp mindfulness som en rutine i hverdagen. Jeg opplever at en formell praksis som gjennomføres rutinemessig hver uke er viktig, men like viktig er det å ta meg seg holdningen eller fokus på tilstedeværelse ut i hverdagslivets tjas og mas. Jeg har altså bestemt meg for å prioritere mindfulness i tiden fremover, og i den forbindelse vil jeg invitere deg til å bli med i prosjektet. Hvis du sitter med et ønske om å lære deg meditasjon og finne en praksis som hjelper deg å prioritere…

Emosjonell intelligens: Forståelse, regulering og bruk av følelser som livskompass

Den indre lyttingen: Introspeksjon som vei til psykisk helse

Å våge å være oppriktig: Gruppepsykoterapi som arena for autentisk relasjon og psykologisk utvikling

Biblioterapi er praksisen med å bruke litteratur og fortellinger som et terapeutisk verktøy, og gir en unik tilgang til våre egne psykologiske utfordringer og eksistensielle dilemmaer. Litterære verk kan fungere som speil, hvor vi ser våre egne tanker, følelser og atferd reflektert i karakterene og deres livsreise. Gjennom dypere analyse av fortellinger kan vi finne innsikt i de fellesmenneskelige aspektene ved det å være menneske, og oppdage hvordan fortellinger kan åpne dører til større forståelse av oss selv og verden rundt oss.

Psykolog Montse Armero skriver om en tilstand som kalles Aleksitymi. Ikke alle mennesker er i stand til å få kontakt med sine dypeste følelser. Noen har til og med store problemer med å oppnå dette siden de lider av nettopp denne tilstand kjent som aleksitymi. I dagens episode skal jeg ha fokus på følelser, fantasier og drømmer og i hvilken grad vi har tilgang til eget følelsesliv.

Og størst av alt er kjærligheten sier de i kirken, men på en psykiatrisk poliklinikk tror jeg de fleste vil anta at frykt både er den sterkeste og største følelsen vi mennesker har. I løpet av livet er det sannsynlig at hvert fjerde menneske får en eller annen form for angstlidelse. De fleste av oss kjenner denne følelsen, og vi vet hvor gjennomgripende og overveldende kroppslig den kan være. Men hva er egentlig angst? Eller hva er frykt? Eller hva er forskjellen?

Essensen i skamfølelsen er at man føler seg verdiløs og tror man er et dårlig menneske, og at det er deler av en selv som aldri må vises til andre.

Undersøkelsen viser at en tredjedel av menn ikke går til en årlig legesjekk for å sjekke helsen, mens to av tre menn anser at de er naturlig i bedre form enn resten av menn.

Denne gangen har jeg snakket med en journalist fra Hjemmet. Hun heter Kari Byklum og skriver en sak om mørketiden og vinterdepresjon. Hun ønsker seg først og fremst en del tips til hvordan man på best mulig måte kan komme seg gjennom den mørke sesongen med sin psykiske helse i behold. Jeg forsøker å svare så godt jeg kan. Denne samtalen får du i andre del av denne episoden. I første del skal jeg kort gjengi hva psykologien mener å vite om fenomenet som kalles for vinterdepresjon. Kari Byklum viste seg å være en særdeles god journalist. Egentlig er det litt vanskelig å si noe spennende og originalt om vinterdepresjon. De fleste rådene er gjengitt mange ganger før. Jeg føler at det meste man kan si om vinterdepresjon blir gjentakelser av ting hundrevis av folk har sagt tidligere. Likevel følte jeg at Kari klarte å oppsummere vår samtale på en god måte, sel vom heller ikke vi klarte å være så veldig originale. Hun sendte meg sitatsjekk som følger:

Langvarig skyldfølelse kan føre til samvittighetsangst. Skyldfølelsen kan være begrunnet og reel, eller den kan handle om en overfølsom samvittighet på jakt etter straff. I dagens episode skal jeg se på skyldfølelsens psykologi. I siste del skal jeg også nevne en variant av kronisk skyldfølelse som jeg selv opplever hver dag, og i stigende grad. Det kalles for økologisk sorg, og det handler om at måten jeg har levd på har bidratt til å ødelegge planeten. I alle fall kunne jeg gjort mer for miljøet, og nå har jeg tre barn som kanskje blir hjemløse på en langt mer alvorlig måte enn vi noensinne har sett.

Jeg har tidligere påstått at det motsatte av lek er engst og depresjon. Lek er noe vi assosierer med barn og barndom, og utviklingspsykologien påstår at barns lek er helt avgjørende for deres utvikling. Leken er det rommet hvor kreativitet, fantasi og barnets indre liv kan møte virkeligheten i en ufarlig sone. Det er i leken vi utforsker livet og våre egne tilbøyeligheter, og de som aldri får leke, mister seg selv. Leken har kanskje visse paralleller til drømmen. I drømme har vi også en slags kreativ og utforskende arena hvor vi både bearbeider og forbereder livet i den ytre verden. Leken er imidlertid noe som foregår i bevisst tilstand, og gjerne noe vi initierer av egen vilje og lyst. I så måte skiller det seg fra drømmeland. 

Det er ikke lett å være alene i en sesong som er bygd opp rundt fellesskap og familie. Følelsen av ensomhet kan være en skrekkinnjagende blanding av angst og tristhet og en slags desperat følelse av å være forlatt i en verden som tilsynelatende ikke bryr seg. I dag skal jeg snakke om det motsatte. Det er forferdelig vanskelig å være ensom, men det er ikke så lett å være i parforhold heller. Konflikter i et parforhold har ikke nødvendigvis samme høye temperatur på skalaen for eksistensiell angst som ensomhet, men det kan være tøffe tak mellom mennesker som egentlig liker hverandre, og spørsmålet er hvordan vi skal klare å vokse sammen, snarere enn å gli fra hverandre. Hvordan skal vi løfte parforholdet opp til stadig bedre nivåer, snarere enn å trekke hverandre ned? Når skal man jobbe videre med en vanskelig relasjon, og når skal man gi opp mens leken er god? Dette er også et aktuelt tema i julen da vil gjerne skal tilbringe litt mer tid sammen med våre…

En rekke psykiske vansker kan oppstå som resultat av utfordringer i familien. Det kan dreie seg om rus eller omsorgssvikt, kriser og høykonflikt mellom foreldrene, eller samspillsvansker mellom foreldre og barn.

Man kan høre foreldre si at de har et veldig åpent forhold til sine barn. Man kan også høre foreldre si at de er som venner eller venninner med sine barn, og mange kan tenke at dette høres ut som et fantastisk forhold. Det er ikke alltid slik. Åpenhet er bra, men i forholdet mellom foreldre og barn, er det også en rekke elementer som bør sorteres ut. Noen ganger kan man se at slike ”intime” og ”åpne” forhold mellom foreldre og barn egentlig handler om at barna brukes som substitutt for et inadekvat forhold mellom foreldrene. Problemet er altså at forbindelsen mellom foreldrene er forstyrret, og for en eller begge foreldrene har barnet blitt følelsesmessig viktigere enn partneren.

Rigide rollegrenser betyr at medlemmene i familien har fått tildelt forskjellige roller som de ikke kan unnslippe. Det kan hemme både familien og individet med hensyn til selvrealisering, identitetsdannelse og vekst.

I disse litt kortere episodene ønsker jeg å sette fokus på familieproblemer. Familien er et system med sin egen psykologi. De fleste tilhører en familie eller har tilhørt en familie, og sannsynligvis er det slik at denne familien har påvirket oss som menneske. Familier har sin egen kultur, og på ett eller annet nivå blir vi en del av denne kulturen, enten vi vil eller ikke. Og dessverre er det slik at et familiesystem kan fanges i uheldige mønster, noe som kommer til å påvirke alle familiemedlemmene.

Familien er et system med egne psykiske mekanismer. Her ser vi på hvordan barn kan fungere som stabilisator mellom foreldrenes konflikter og familier som mangler en følelsesmessig åpen kommunikasjon.

I en familie kan noen tillegges rollen som syndebukk, og den ”ubevisste” hensikten er som regel å avlede oppmerksomheten på konflikter som tilhører familien som system. Istedenfor at den enkelte tar følelsesmessig ansvar for sin del av det som foregår i familien, plasserer man (feilaktig) årsaken til problemene hos én person. Igjen handler det om ubevisste og subtile mønster som fanger mennesker i roller de gradvis tar innover seg og identifiserer seg med. Syndebukken tar skylden og vil i verste fall utvikle dårlig selvtillit og lav selvfølelse som følge av rollen som den ”taktløse” problemmakeren.

Først et godt råd: Hvis du føler at din partner er i overkant kravstor, ikke undertrykk eller avfei denne tanken eller følelsen umiddelbart. Forsøk å kjenne etter på egne følelser, og kjenne etter spor av frykt og skyldfølelse. Dersom disse følelsen hindrer deg i å si i fra, kan det tenkes at du befinner deg i en slags emosjonell gisselsituasjon, og det er ikke bra, verken for deg eller din partner.

”Jeg er ikke sint, bare skuffet”. Skyld binder og straffer mer effektivt enn sinne, og den i familien som kan pålegge skyld, er alltid den med mest makt. Vi ser videre på dynamikker i dysfunksjonelle familier. Familien kan noen ganger fungere som et følelsesmessig reservoar. Sammen med venner og bekjente forsøker vi som regel å regulere oss selv ut i fra sosiale hensyn. Vi uttrykker ikke alltid våre følelser på en umaskert måte i sosiale situasjoner. Blant våre nærmeste og innad i familien stiller det seg imidlertid litt annerledes. Ofte er det i kontakt med de som står oss nærmest vi våger å føle mest, og dermed er det også her det ofte oppstår de sterkeste gnisningene. Innenfor psykologifaget er det en lang tradisjon som ser på individets psykiske konflikter og hvordan individet relaterer seg til andre mennesker. I praksis har man derfor hatt en tendens til å neglisjere fokus på familie og drevet individualterapi. Salvador Minuchin skrev en bok som het…

Både på TV og i media ser vi stadig små jenter som skal bli skjønnhetsdronninger før de har lært å gå. Noen foreldre har store ambisjoner for sine egne barn. Her risikerer man selvfølgelig at barnas egne egenskaper, interesser og behov undergraves på bekostning av foreldrenes hensikter og prosjekter på barnas vegne. I arbeid med barn og unges psykiske helse er det ikke så sjelden man møter barn som dirkete eller implisitt løper foreldrenes ærend. De er på sett og vis utpekt som foreldrenes delegater, hvis hensikt er å virkeliggjøre det foreldrene selv aldri har oppnådd, men alltid har drømt om.

I denne episoden skal jeg snakke om tvangsnevrotisk personlighet og familier som bruker mye energi på en plettfri fasade. Skal vi tro den psykoanalytiske og psykodubamiske skolen går overdreven renslighet og ryddighet i et hjem ofte hånd i hånd med dårlig følelsesmessig kommunikasjon. Av og til kan rydding og orden være noe familien tyr til som en symbolsk eller vikarierende handling for å holde følelsesmessig kaos på avstand. Dette blir ennå et avsnitt i serien om familiepsykologi, og jeg det skal altså andre om følelser som undertrykkes ved hjelp av «rydding på overflaten» og «nymalte stakittgjerder».