Noe av det mest karakteristiske ved borderline personlighetsforstyrrelse er et paradoks: De relasjonene som betyr mest, er ofte også de relasjonene som skaper størst psykisk uro. Et menneske kan lengte intenst etter nærhet og samtidig bli overveldende redd når nærheten blir viktig. Små tegn på avstand kan utløse kraftige reaksjoner, mens forsøk på å beskytte seg mot mulig avvisning kan ende med å skape nettopp den avstanden man frykter. For å forstå dette paradokset er kombinasjonen av tilknytningsteori og mentaliseringsteori særlig interessant.

I serien av øvelser som handler om å revurdere menneskelige karaktertrekk med litt dårlig rykte, har vi kommet frem til den siste øvelsen som skal se på fordeler ved narsissisme og psykopati. Jeg vil selvfølgelig ikke hevde at dette er egenskaper man bør dyrke eller fremelske hos seg selv, men dersom man har denne typen tendenser, noe de fleste har (om ikke annet i en ganske svak variant), kan det være forbundet med visse fordeler. Min tanke er at dersom vi gir de mindre populære karaktertrekkene en slags rehabilitering, eller et litt mer nyansert rykte, kan det hende at vi i større grad våger å akseptere og inkludere disse sidene ved oss selv, noe som er en bedre og mer moden psykologisk strategi enn undertrykkelse og fornektelse. Men jeg innrømmer at narsissisme og psykopati ikke er så lett å fremstille i et positivt lys. La oss først høre smørbrødlista over ulike karaktertrekk forbundet med disse selviske og til dels hensynsløse egenskapene.