Jeg har tidligere påstått at det motsatte av lek er engst og depresjon. Lek er noe vi assosierer med barn og barndom, og utviklingspsykologien påstår at barns lek er helt avgjørende for deres utvikling. Leken er det rommet hvor kreativitet, fantasi og barnets indre liv kan møte virkeligheten i en ufarlig sone. Det er i leken vi utforsker livet og våre egne tilbøyeligheter, og de som aldri får leke, mister seg selv. Leken har kanskje visse paralleller til drømmen. I drømme har vi også en slags kreativ og utforskende arena hvor vi både bearbeider og forbereder livet i den ytre verden. Leken er imidlertid noe som foregår i bevisst tilstand, og gjerne noe vi initierer av egen vilje og lyst. I så måte skiller det seg fra drømmeland. 

Det er ikke lett å være alene i en sesong som er bygd opp rundt fellesskap og familie. Følelsen av ensomhet kan være en skrekkinnjagende blanding av angst og tristhet og en slags desperat følelse av å være forlatt i en verden som tilsynelatende ikke bryr seg. I dag skal jeg snakke om det motsatte. Det er forferdelig vanskelig å være ensom, men det er ikke så lett å være i parforhold heller. Konflikter i et parforhold har ikke nødvendigvis samme høye temperatur på skalaen for eksistensiell angst som ensomhet, men det kan være tøffe tak mellom mennesker som egentlig liker hverandre, og spørsmålet er hvordan vi skal klare å vokse sammen, snarere enn å gli fra hverandre. Hvordan skal vi løfte parforholdet opp til stadig bedre nivåer, snarere enn å trekke hverandre ned? Når skal man jobbe videre med en vanskelig relasjon, og når skal man gi opp mens leken er god? Dette er også et aktuelt tema i julen da vil gjerne skal tilbringe litt mer tid sammen med våre…

En rekke psykiske vansker kan oppstå som resultat av utfordringer i familien. Det kan dreie seg om rus eller omsorgssvikt, kriser og høykonflikt mellom foreldrene, eller samspillsvansker mellom foreldre og barn.

Man kan høre foreldre si at de har et veldig åpent forhold til sine barn. Man kan også høre foreldre si at de er som venner eller venninner med sine barn, og mange kan tenke at dette høres ut som et fantastisk forhold. Det er ikke alltid slik. Åpenhet er bra, men i forholdet mellom foreldre og barn, er det også en rekke elementer som bør sorteres ut. Noen ganger kan man se at slike ”intime” og ”åpne” forhold mellom foreldre og barn egentlig handler om at barna brukes som substitutt for et inadekvat forhold mellom foreldrene. Problemet er altså at forbindelsen mellom foreldrene er forstyrret, og for en eller begge foreldrene har barnet blitt følelsesmessig viktigere enn partneren.

Rigide rollegrenser betyr at medlemmene i familien har fått tildelt forskjellige roller som de ikke kan unnslippe. Det kan hemme både familien og individet med hensyn til selvrealisering, identitetsdannelse og vekst.

I disse litt kortere episodene ønsker jeg å sette fokus på familieproblemer. Familien er et system med sin egen psykologi. De fleste tilhører en familie eller har tilhørt en familie, og sannsynligvis er det slik at denne familien har påvirket oss som menneske. Familier har sin egen kultur, og på ett eller annet nivå blir vi en del av denne kulturen, enten vi vil eller ikke. Og dessverre er det slik at et familiesystem kan fanges i uheldige mønster, noe som kommer til å påvirke alle familiemedlemmene.

Familien er et system med egne psykiske mekanismer. Her ser vi på hvordan barn kan fungere som stabilisator mellom foreldrenes konflikter og familier som mangler en følelsesmessig åpen kommunikasjon.

I en familie kan noen tillegges rollen som syndebukk, og den ”ubevisste” hensikten er som regel å avlede oppmerksomheten på konflikter som tilhører familien som system. Istedenfor at den enkelte tar følelsesmessig ansvar for sin del av det som foregår i familien, plasserer man (feilaktig) årsaken til problemene hos én person. Igjen handler det om ubevisste og subtile mønster som fanger mennesker i roller de gradvis tar innover seg og identifiserer seg med. Syndebukken tar skylden og vil i verste fall utvikle dårlig selvtillit og lav selvfølelse som følge av rollen som den ”taktløse” problemmakeren.

Først et godt råd: Hvis du føler at din partner er i overkant kravstor, ikke undertrykk eller avfei denne tanken eller følelsen umiddelbart. Forsøk å kjenne etter på egne følelser, og kjenne etter spor av frykt og skyldfølelse. Dersom disse følelsen hindrer deg i å si i fra, kan det tenkes at du befinner deg i en slags emosjonell gisselsituasjon, og det er ikke bra, verken for deg eller din partner.

”Jeg er ikke sint, bare skuffet”. Skyld binder og straffer mer effektivt enn sinne, og den i familien som kan pålegge skyld, er alltid den med mest makt. Vi ser videre på dynamikker i dysfunksjonelle familier. Familien kan noen ganger fungere som et følelsesmessig reservoar. Sammen med venner og bekjente forsøker vi som regel å regulere oss selv ut i fra sosiale hensyn. Vi uttrykker ikke alltid våre følelser på en umaskert måte i sosiale situasjoner. Blant våre nærmeste og innad i familien stiller det seg imidlertid litt annerledes. Ofte er det i kontakt med de som står oss nærmest vi våger å føle mest, og dermed er det også her det ofte oppstår de sterkeste gnisningene. Innenfor psykologifaget er det en lang tradisjon som ser på individets psykiske konflikter og hvordan individet relaterer seg til andre mennesker. I praksis har man derfor hatt en tendens til å neglisjere fokus på familie og drevet individualterapi. Salvador Minuchin skrev en bok som het…

Både på TV og i media ser vi stadig små jenter som skal bli skjønnhetsdronninger før de har lært å gå. Noen foreldre har store ambisjoner for sine egne barn. Her risikerer man selvfølgelig at barnas egne egenskaper, interesser og behov undergraves på bekostning av foreldrenes hensikter og prosjekter på barnas vegne. I arbeid med barn og unges psykiske helse er det ikke så sjelden man møter barn som dirkete eller implisitt løper foreldrenes ærend. De er på sett og vis utpekt som foreldrenes delegater, hvis hensikt er å virkeliggjøre det foreldrene selv aldri har oppnådd, men alltid har drømt om.

I denne episoden skal jeg snakke om tvangsnevrotisk personlighet og familier som bruker mye energi på en plettfri fasade. Skal vi tro den psykoanalytiske og psykodubamiske skolen går overdreven renslighet og ryddighet i et hjem ofte hånd i hånd med dårlig følelsesmessig kommunikasjon. Av og til kan rydding og orden være noe familien tyr til som en symbolsk eller vikarierende handling for å holde følelsesmessig kaos på avstand. Dette blir ennå et avsnitt i serien om familiepsykologi, og jeg det skal altså andre om følelser som undertrykkes ved hjelp av «rydding på overflaten» og «nymalte stakittgjerder».

I en tidligere episoder av denne serien om familiepsykologi, snakket jeg om foreldre som lever gjennom barna. I denne episoden vil jeg ta opp denne tråden før jeg fortsetter med to andre familiepsykologiske fenomener knyttet til dobbeltkommunikasjon og «sykdoms-snakk» Dobbeltkommunikasjon innebærer at man sier noe med ord, men uttrykker noe annet i kroppsspråk. Det er en form for løgn hvor man sier det som er riktig, men følelsesmessig mener noe helt annet. Mottakeren av dobbeltkommunikasjon blir lett forvirret, og denne typen kommunikasjon er særlig ødeleggende for barn. Etter en kort innføring i dobbeltkommunikasjonen psykologi, skal jeg si noe om det jeg kaller for sykdoms-snakk. Det er noe jeg selv har opplevd hjemme hos flere familier da jeg jobber i ABUP, altså avdeling for barn- og unges psykiske helse. I noen familier har man en slags «mellommenneskelig valuta» hvor man er nødt til å ha vondt eller en fysisk sykdom for å være berettiget støtte, trøst og…

Dårlig fungerende familier gjenkjennes på karakteristiske trekk i samspillet. Bagatellisering av problemer, følelsesmessig distanse, overinvolvering eller ekstrem renslighet er noen eksempler. Dagens episode blir en slags oppsummering av tidligere episoder, samt noen ytterligere refleksjoner rundt de vanskeligste samspillsmønrtrene som avstedkommer konflikter og problemer i familien. 

Jeg ble kontaktet av journalist Inga Vinje Engvik rett før jul 2020. Hun skriver følgende i en mail:

I denne episoden, som blir del 13 i serien om familiepsykologi, skal jeg følge opp dette tema og se litt mer på ytre tegn på familieproblemer. Hvordan kan man oppdage eller kjenne igjen tegn på familier som sliter? I en tidligere artikkel, som jeg kalte Ytre tegn på familieproblemer del I, så jeg på hvordan noe familier bagatelliserer sine problemer, hvordan overinvolverte foreldre undergraver barns utvikling av selvstendighet og hvordan følelsesmessig distanserte foreldre påvirker barns utvikling. I denne episoden skal jeg fokusere på konsekvensene av dobbeltkommunikasjon og hvordan fokus på fysisk sykdom kan kuppe familiekommunikasjonen på en uheldig måte.

Dårlige relasjoner er mer helseskadelig enn røyk og overvekt. Hvordan vi omgås venner er altså blant de viktigste faktorene i et (psykisk) helseperspektiv.  

I dagens episode skal jeg snakke om tilknytningsteori, og jeg skal sette det i forbindelse med svik i møte mellom mennesker. Man kan bli sviktet på mange måter, og noen ganger setter det dype spor og endrer vår tillit til andre. Noen ganger svekker det også tilliten vi har til oss selv og vår egen dømmekraft, og på den måten vil alvorlige svik medfører en økende grad av utrygghet hos den som blir sviktet. Dette er noe som kan påvirke mennesker i lang tid, og det er det gode grunner til. Psykologien rundt tilknytning kan kanskje kaste et viktig lys over konfliktene som oppstår i etterkant av for eksempel utroskap.

Hvis du møter på en person som er veldig vanskelig å ha med å gjøre, så kan det hende at du rett og slett har vært uheldig. Hvis de fleste menneskene du møter er litt vanskelige, så kan det hende at det er du som er vanskelig. Knute på tråden mellom mennesker er svært vanlig, men hvordan løser vi opp i slike floker? Det skal jeg reflektere over i dagens episode her på Patreon.

Å skille seg er sjelden en enkel affære. Det har konsekvenser for alle de involverte. I dagens episode ser vi litt på skilsmissens psykologi og ulike konsekvenser og psykologiske mekanismer som er på spill. Hva med barna? Dersom det er barn i familien, viser det seg at barn av skilte foreldre kan ta med seg erfaringene fra skilsmissen i sitt eget liv, og det kan påvirke dem med hensyn til holdninger og tro på kjærlighet og parforhold. Dersom to mennesker finner sammen, og begge to har skilte foreldre, har dette paret en tredoblet risiko for skilsmisse. Dersom bare en av partene har skilte foreldre, har paret en dobbel så stor risiko for selv å havene i en skilsmisse. Imidlertid finnes det også barn av skilte foreldre som har lært av foreldrenes feil. Her er det mange forhold som spiller inn, og dagens episode skal kaste lys over situasjonen hvor to mennesker finner ut at de ikke lenger vil leve sammen. Velkommen til en ny episode av SinnSyn for supportere av SinnSyn, enten…

Noen mennesker er flinke til å håndtere livet fordi de er trygge på seg selv, mens andre mennesker er tilsynelatende like kompetente, men ekstremt utrygge. Noen barn får for mye ansvar på et alt for tidlig tidspunkt. De lære å klare seg på egenhånd, og de mestrer mye, men alt de foretar seg er akkopagnert av tvil og usikkerhet. Utenfra virker de ansvarsfulle og dyktige, men selv opplever de å seile under falskt flagg. De er stadig redde for å bli avslørt som inkompetente, men denne frykten er egentlig ubegrunnet, da de jo nettopp mestrer det meste. Likefullt lever de på en undertone av nervøsitet og mange opplever at livet er like ustabilt som et korthus. Når som helst kan alt falle sammen og de blir avslørt. Dette fenomenet kalles også for «skjult avhengighet», og det rammer mennesker som fikk for mye ansvar som barn. Vil du høre mer om dette tema, kan du spisse ørene, for nå kommer en liten time med psykologien bak det kompetente mennesket som innerst inne…

I serien Fakta om fiksjon møtes romanforfattere og fagpersoner til samtale om et tema forfatteren har skrevet om.